American Suitcase og Cinnamoon overbeviste

(Oslo/PULS): Onsdag inviterte to av Oslos mest spennende band til hyggestund på So What!. Med popyndlingene American Suitcase som oppvarmer var standarden satt høyt for relativt ferske Cinnamoon, men "ørkenrockerne" beviste at de har mye å fare med.

---

American Suitcase, Cinnamoon / /

Av Marianne Jemtegård // 01.12.00

---

Det var godt med folk som nippet til Cinnamoons gratis blåbær-elexir i det American Suitcase stemte gitarene sine og dro i gang popballaden "I Don’t Know". En anelse surt i koringene i begynnelsen, men det tok seg raskt opp. Gutta var som vanlig sjarmerende og søte, og leverte den ene popperlen etter den andre. "Bluefoot"-høydepunkter som "AOR", "The Secret" og "Bullet" satt slik de skal, og skapte god stemning i salen.

URPREMIERE

Garasjecoveren "Master James" ble utsøkt traktert, men resten av låtene fra sistealbumet har vi hørt enda bedre før. Like fullt var dette en fin mini-konsert som i tillegg bød på noen premierer. Settet var nemlig satt sammen av noe gammelt og noe flunkende nytt. De nye låtene fungerte bra live. Særlig markerte "Change" seg med en ekstremt catchy melodi som lå tett opp til Pooh Sticks på sitt mest enkle og geniale. "Stop Painting My Heart" er en annen låt som vi gleder oss til å høre igjen på plate.

BELIEVE THE HYPE

Cinnamoon har fått mye skryt for sine live-opptredener, og for en gangs skyld var hypen berettiget. Med en særdeles dyktig vokalist i front seilte de ut i et episk country/rock-landskap der artister som, Giant Sand, Calexico og tidvis Will Oldham vanligvis holder hus. Med en stillfaren åpning var publikum som fjetret, og lenge klarte Cinnamoon å bevare fortyllelsen.

Dessverre hadde gutta valgt et sett som ikke talte til deres fordel. I stedet for å fortsette i åpningslåtenes countryeske-landskap tilførte de stadig mer rock og tempo i låtene. De tidligere låtenes fortryllelse ble brutt, og bandet hadde ikke nok grep om de mer rocka låtene til å få det til å funke skikkelig. Det var milevis fra dårlig, men i forhold til knallåpningen ble det paradoksalt nok en smule langtekkelig og stillestående i det øyeblikket de økte tempoet og rockefrekvensen.

Ved siden av scenen ble det vist små videosnutter på et stort lerret. En god idé som dessverre ble dårlig utført. Etter hvert gikk tydeligvis videomannen tom for bilder, og da lyste skjermen i et grelt, blått stillbilde som virket forstyrrende og irriterende.

LOVEJOY-BACKING

Nå og da dukket forresten Big Dipper-kameratene i Reverend Lovejoy opp på scenen og hjalp til med bakgrunnsvokal.

Til tross for en varierende konsertopptreden viste Cinnamoon at de har mye å fare med, bare de blir litt varme i trøya. Mye å fare med har også American Suitcase. Hvorfor disse karene ikke varmet opp for Teenage Fanclub sist fredag er ikke lett å forstå, for dette er et av de aller beste popbandene vi har i Norge i dag.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky