Fri-jazz fra helvete!

(Oslo/PULS): Det kan neppe ha vært mer enn 50 mennesker innenfor dørene på So What!, da Flying Luttenbachers skulle ta oss alle med storm. Jeg hadde hørt mange god-ord om bandet fra diverse venner og kjente, men denne kvelden gjorde at jeg kanskje må revurdere noen av disse vennskapene.

Flying Luttenbachers
Next Life / /

Av Erlend Mokkelbost // 30.10.00

Men vi kan jo starte med det positive. Oslo-baserte Next Life er et band jeg har sett live ved flere anledninger før, og bandet blir bedre og bedre for hver gang. Dette to-manns orkesteret er litt vanskelig å beskrive, men hvis man tenker seg alle mulige Nintendo- og Amiga-lyder, backa opp av hard og skrikete gitar med spastiske trommemaskin-beats, så er det en liten pekepinn på hva dette handler om.

Frontfigur Hai Nguyen har en ærlig, intens og til tider litt komisk framtreden på scenen, som passet perfekt til musikken de framførte. Next Life spilte mest nytt materiale, men også noen gamle "hits" fra en demo-kassett de ga ut noen måneder tilbake. Et band verdt å sjekke ut!

Joda, det var tid for Flying Luttenbachers fra Chicago, USA. Fire menn på henholdsvis kontra-bass, cello, saxofon og trommer. Forhåpningene mine gikk på kontrollert hektisk og rytmisk drivende jazz-noise, men jeg fikk derimot en snau times fri-jazz av det heller lugubre slaget.

Jeg tenkte "ah, kul bråke-intro...gleder meg til de setter igang skikkelig". Introen stoppet imidlertid aldri. Det var tromme-runking fra et tidligere metall-hode med litt for mange tammer, cymbaler og dobbelt-pedaler, som faktisk ikke var teknisk sterk, akkompagnert av alle de "crazy" lydene man kan få ut av de andre respektive instrumentene. Helt uten rytme, mål eller mening.

Nå vil du sikkert tro jeg er en gammel grinebiter som ikke tåler "ekte bråke-kunst", men for det første er jeg er veldig ung, og for det andre har jeg sans for band som The Locust, Melt Banana, og Naked City, alle band som på hver sine måte driver med "støy" i en form eller annen.

Det som The Flying Luttenbachers driver med er rett og slett ræl, og jeg ville heller sittet hjemme og grått til "Den Engelske Pasienten" som gikk på TV2, enn å høre på dette gjøgleriet. All respekt til Next Life, som gjorde det verdt turen.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Next Life til Sørøst-Asia

(30.07.01) Oslo-bandet Next Life - som spiller det de sjøl kaller progressiv C 64-Violence, en instrumental og original hardcore-variant - er invitert til Sørøst-Asia-turné neste år. Arrangører er Food Not Bombs, en amerikansk veggis-organisasjon som lenge har hatt tett samarbeid med hardcore-miljøet.

Tag-team wrestling med Jr Ewing og Next Life i Tyskland

(03.07.01) (Wolfenbüttel, Tyskland/PULS): Følelsen var god allerede da vi for første gang kom inn i dette lille lokalet. Mumpitz Jugendcafè ligger byen Wolfenbüttel som kanskje kan sammenliknes med Horten i størrelse. Hittils hadde turen vært glimrende, og vi hadde allerede blitt forelsket i den tyske gjestfriheten - og matporsjonene.

Next Life: Red End (7' EP)

(11.03.01) Noen skiver er vanskeligere å plassere enn andre, selv innenfor dagens mangfold av sjangere. Next Life kaller musikken sin Progressiv og Agressiv C 64-Violence, og refererer da til både lo-fi techno gjennom bruk av Commandore 64/Amiga-maskiner og Violence som i hardcorestilen Power Violence. Uten å være uenig i de gitte henvisningene, kan vi også legge til at musikken ligger veldig nær opp til kompet Deutche Amerikanische Freundschaft (DAF) hadde utvikla på deres andrealbum "Die Kleinen Und Die Bösen", som kom ut på Mute Records i 1980.

Fairfucked og fornøyd

(25.02.01) (Oslo/PULS): De tre hardcore og punk-baserte bandene Totalt Jävla Mörker, Fairfuck og Next Life var booket inn for å få ut aggresjon og sparke rompe på Blitz lørdag. Da klokka passerte elleve var det fortsatt skremmende tomt, men det varte heldigvis ikke lenge, for så snart Hai og Tormod i Next Life startet showet med sin hylende og skrapende "Gore On The Floor", strømmet folk inn fra Blitz' mange kriker og kroker.

Next Life i Elektrisk Varieté på Blå

(04.02.01) (Oslo/PULS): Marius von der Fehr fra Kunstakademiet var iniativtakeren for denne varietéen som inneholdt fire sterke og energiske innslag; to visuelle innslag, en monolog og en mini-konsert. De noe beskjedne lokalene på Blå lot seg sakte men sikkert fylle opp, og idet showet starta, var det trangt.

Et høyst uvanlig release-party

(25.01.01) (Oslo/PULS): Da amiga-chaos guttene i Next Life inviterte til releaseparty, inviterte de oss like godt til båten en kamerat av dem eier på Aker Brygge. En liten båt, kan jeg legge til. Med keyboardist Petter Snekkestad spillende fra en seng, grunnet liten plass, og frontmann Hai Nguyen stående i døråpningen ble det både morsomt og bra.

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?

En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.

Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!

MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.

Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.