Karate: Unsolved

Etter forrige strålende album, The Bed Is In The Ocean, er det merkbart at Karate har roet det kraftig ned tempomessig, og utviklet soundet sitt til mer sofistikert nytelse i skjæringspunktet mellom noe i retning av jazz og blues. Her er fortsatt harde gitarlåter, men som et helhetsinntrykk har de forandra seg litt.


På trioens seneste plate beveger Karate seg enda lenger bort fra det grunnleggende og opprinnelige "rocke-utrykket" de hadde i starten.

En har kunnet spore en mer og mer tilnærming og søken inn i jazzens verden etter hver plateutgivelse, og med Unsolved bekreftes dette.

Det er fra første låt alikevel ikke tvil om at det er Karate som er i spilleren. Da tenker jeg mest på Geoff Farinas meget karakteristiske vokal, og hans modne tekster i et "voksent" uttrykk. Hele platen virker også fyldigere og rikere lydmessig enn tidligere utgivelser. Det er nok nettopp på grunn av dragningen mot blues og jazz som er den naturlige forklaring på dette.

Som regel lavmælte, sublime "blå nattklubb-låter" fremført i dunkel belysning i en avslappet atmosfære, hvis du følger meg. Stødig basspill, små forsiktige gitarsoloer, og mye bruk av hi-hat.

Det er kvalitet Karate serverer. Delikate småtriste låter, pent og vakkert, og med flere låter som står fram etter noen gjennomlyttninger. Det er nok også det siste som er litt vesentlig med Unsolved. En kan nemlig få det førsteinntrykket at låtene blir litt like. Men etter flere runder på anlegget, er disse antagelsene borte. Som med god årgangsvin, modnes også plater etter tid.

Platen er kun utgitt på cd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Karate: Geoff Farina i søndagsform

(22.03.01) For andre gang stod Geoff Farina med to andre musikere på So What!-scenen i går. Sist gang var i '99, og Karate har etter den gang gitt ut langspiller, samt at vokalist, gitarist og låtskriver Farina, har gitt ut en soloplate. Konserten onsdag tok for seg Karate-låtene.


Briskeby til 'Kilde

(06.03.01) Firedobbelt Spellemannspris-vinnende Briskeby er ikke overraskende booka til året Roskilde-festival. Guns N'Roses har allerede vært klare en stund, men nå er også PJ Harvey bekrefta, samt amerikanske Tool og indipoper'ne Karate.


Geoff Farina: Reverse Eclipse

(10.01.01) Det tok ikke lange tiden før Karates "main-man" Geoff Farina igjen var i rampelyset. Her er han med sitt andre soloalbum, inneholdene låter som ikke passet inn på plate sammen med bandet. Rolige og langsomme låter uten stort volum og intensitet. "En mann og hans gitar-låter". Enig med Geoff, der.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.