En trist historie om Zarah Leander

(Oslo/PULS): Den svenske sangerinna Zarah Leander er såvisst en cabaret verdt, både fordi hun var en stor artist og fordi hun levde et stormfullt, dramatisk og tidvis svært så kontroversielt liv. Dessverre makter ikke Einmal Kommt Die Liebe å komme under huden på Leander.


Einmal Kommt Die Liebe / /


"Rosor Och Champagne" er en hyllest til Zarah Leander, og når noe slikt først skulle oppføres på en norsk scene var det helt naturlig at Einmal Kommt Die Liebe tok på seg oppgaven. De har tross alt valgt sitt navn etter en av Leanders store schlagere.

Musikalsk er Einmal Kommt Die Liebe tro mot originalen. Der de ellers beveger seg i et rocka landskap mellom Tom Waits og mellom-europeisk populærmusikk fra midten av det tjuende århundre, spilles denne cabareten helt og holdt på Leanders musikalske premisser. Martin Caspersen spiller riktignok elektrisk gitar, men dette rokker ikke inntrykket av et svært så autentisk, tidstypisk lydbilde.

Zarah Leander var en av det forrige århundrets største svenske stjerner. Hun ble født i Karlstad i 1907, og debuterte på revyscenen hos selveste Ernst Rolf allerede i 1929. Hun slo gjennom sammen med Gösta Ekman i "Den Glade Enke" to år seinere, og ble den store primadonnaen i Karl Gerhards revyer.

Men - via en rolle i Østerrike, havna Zarah Leander i Tyskland. Året var 1936, og... Hun brukte de første krigsårene til å spille inn plater og leve livet som artist i Tyskland, og fant ikke tida moden for å vende hjem til Sverige før i 1943. Ikke en gang i det "nøytrale" Sverige, ble denne typen oppførsel tolerert.

Men hun ble tatt til nåde av sitt hjemlige publikum, og turnerte land og strand rundt helt til langt opp på 70-tallet. Hun døde som diva - hennes rolle kan på sett og sammenliknes med den Wenche Foss innehar i Norge - i 1981.

Nok å ta fatt i, med andre ord, for cabaret-artister.

Jeg kjenner ikke Zarah Leanders repertoar godt nok til å si noe fornuftig om utvalget, men konstarer at sangene som sådan blir propert behandla av Einmal Kommt Die Liebe - trass i et noe flatt helhetsinntrykk. Diva-rollen innehas av Mai Britt Kristoffersen, og det er tydelig at hun trives i den. Likevel mangler mye. Jeg husker første gang jeg så Zarah Leander, på svensk TV. Midt på 60-tallet, tror jeg det må ha vært - og jeg var sjokkarta paralysert!

Dama var virkelig diger! Og hun var i stand til å entre et stemmeleie slik at hun - i det minste i en guttunges ører - låt som en mann! Hun skremte vettet av meg, rett og slett! Og det gjør ikke Maj Britt Kristoffersen...

95% av kvelden fylles med musikk, og det skal vi kanskje være glad for? Dialogen er nemlig... skrekkelig. Vi veit jo alle hvordan dette oppfattes. Nordlendinger som forsøker å snakke Oslo-dialekt, bergensere som prøver seg på trøndersk... Det blir feil, okkesom. Kristoffersen, Caspersen, Anne Grete Lunner (sang og piano), Bitten Forsudd (sang, tuba og melodika) og Per Sarin Madsen (trommer) snakker ikke direkte håpøst svensk. De snakker bare akkurat som deg og meg, når vi skal forsøke å knote oss fram. Og det holder ikke - ikke på scenen.

Dette han høres ut som en bagatell, men er det ikke. Faktisk er svorsken såpass sjenerende at den virker fullstendig ødeleggende.

Og hva med Leanders opphold i Tyskland? For et band som virker i et land med en evig pågående Hamsun-debatt, må da slikt være interessant? Jeg etterlyser ikke Det Store Politiske Oppgjøret med Sarah Leander (selv om det sikkert hadde vært interessant nok). Tysklands-tida hører bare definitivt med i beretninga om denne artisten, og jeg har en skarp følelse at det akkurat her - i det ømfindtlige, i det konfliktfylte - ligger stoff som kunne heva denne forestillinga mange hakk.

På pluss-sida: De tre Einmal-damene låter virkelig flott i trestemt sang. Det er imidlertid på langt nær nok til at jeg for eksempel skulle anbefale de som er ansvarlige for slikt å sende "Rosor Och Champagne" ut på en landsomfattende Rikskonsert-turné. Til dét minner denne forestillinga dessverre alt for mye om jul- og sommeravslutninga på diverse videregående skoler.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.