Sverre Knudsen: Mannen Som Ble Edru (roman)
Uro. Slik lyder den enkle oppsummeringa av Sverre Knudsens nyeste roman. Miljøet er rocka & urolig - og det skulle forundre meg mye om ikke også opphavsmannen sjøl preges av en viss uro.
Sverre Knudsen tilhører generasjonen "rockforfattere". I Norge inkluderer den i tillegg Torgrim Eggen og Morten Jørgensen - og Jo Nesbø (som riktignok kommer fra et ganske annet miljø).
Knudsen spilte en gang i The Aller Værste! og seinere i The Beste. Der var han bassist, akkurat som hovedpersonen i "Mannen Som Ble Edru". Det fins med andre ord opptil flere gode grunner for å anta at uroen som preger miljøet i romanen har en del til felles med romanforfatterens egen sinnstilstand i gjerningsøyeblikket.
Ved siden av å traktere ståbass, er Hardy noe såpass lite rocka som revisor - hvilket ikke innebærer at kundekretsen er revisorer eller spesielt streite. Her er Hardys betraktninger rundt årsoppgjøret fra en kunde som er trommeslager:
Drosjeregninger, en hel haug, utrolig hvor mye drosje det går ann å kjøre for én mann, store restaurantregninger fra steder som ikke serverte mat, noen få kroner i frimerker og et sett trommestikker. Pluss en regning på en espressomaskin med en ekstra lapp klistret på hvor det sto brukes som perkusjon.
"Mannen Som Ble Edru" er uhyre fikst komponert; Hardy har nemlig en venn som heter Daniel; og aldri blir du som leser helt klar over om ikke Daniel i virkeligheten er... Hardy. Du kan bli forvirra, og bla deg tilbake, bare for å finne ut at Knudsen har komponert den umerkelige "overgangen" med viten og vilje.
Som tittelen sier sitt om, er det et temmlig forsoffent miljø som skildres - enkelt å kjenne seg igjen i (i det minste for folk som er gamle nok til å ha gjennomlevd det midtre åttitallets og det seine nittitallets rockmiljø i hovedstaden). Historien er troverdig, om enn ikke nettopp klar - og jeg føler meg på ingen måte sikker på at Hardy virkelig blir edru...
Sverre Knudsen er blitt en knakende god forteller. Unn deg disse drøyt 250 sidene (og unn deg for all del hans ungdomsroman fra 1999; "Kommer Sjelden Alene" - som bl.a. byr på en av de aller vakreste avslutningene jeg har vært borti på ei bok).
Jeg har også en følelse av at han en dag kommer med en rå krimroman. Hvis han ikke sjøl bruker første side av kapittel 9 i "Mannen Som Ble Edru", side 147, som utgangspunkt for et krimplott, tipper jeg noen andre vil sample det!
Del på Facebook | Del på Bluesky