1979-generasjonen?

Sverre Knudsen, hvem er det? Vil nok mange spørre. Da kan det være greit med en sjølbiografi.

Av Arild Rønsen // 21.12.15

The Aller Værste! eksisterte bare i et par år. Men de satte spor. For LPen «Materialtretthet» kunne de i 1980 innkassere Spellemannprisen. De visste ikke at albumet var nominert, for det hadde distribusjonsselskapet gjort på egenhånd. Prisen var vel fortjent. Jeg satt ikke i juryen, men jeg antar at bandet vant med god margin. «Materialtretthet» – navnet stammer fra Akexander Kielland-ulykka - er i sannhet en klassiker i norsk rock.

Hva slags band var The Aller Værste!? De tilhørte punkgenerasjonen. Men de var aldri punk. New wave, ja vel – men aldri punk. De sang på norsk, og spilte i all hovedsak ska. De ligna på The Clash, men var mindre elektriske i uttrykket. Farfisa orgel, og i det hele tatt et sterkt neddempa lydbilde. I hvert fall på plate; live kunne det nok gå litt mer heavy for seg.

Det vesentlige er at de var jævlig gode, og ditto nye. Norge, og knapt noe annet land, hadde hatt et band som The Aller Værste!. Men rettferdiggjør dette at et av medlemmene skal skrive en bortimot 500 sider lang sjølbiografi om det inntrufne? Kanskje.

Sverre Knudsen skriver om ungdommen sin, lenge før han ble med i The Aller Værste!, og forteller at han sjelden eller aldri hadde noen kjæreste. Kanskje var det sånn, kanskje ikke. Han skal uansett ha kredd for ikke å skrive om det; i 99 av 100 tilfelle blir det – som ungdommen i dag ville si det – bare kleint.

Alt han skriver om slutten av ’70-tallet, i det som ble et gryende punkmiljø i hovedstaden, kan jeg skrive under på. Jeg var aldri helt på innsida - heller en slags ml-flyktning i miljøet – men jeg kjenner meg igjen når Knudsen skriver om UK Subs-konserten i Oslo. Gitaristen fikk den gang låne min 180 watt Fender-forsterker, og den ble aldri den samme igjen … Noen måneder seinere kjøpte Willy B. den av meg for en billig penge. Han elska jo alt som var b-vare.

Jeg syns denne boka er underholdende – mest av alt kanskje, fordi jeg tilhører samme generasjon som forfatteren. Vi er nærmest født på samme dato i samme år. Jeg var aldri i Paris eller Monte Carlo eller Bergen rundt 1980, men jeg var altså likevel på sett og vis der – fordi jeg levde et samtidig liv.

Dette er ingen roman, men jeg vil heller ikke karakterisere verket som dagboksnotater – boka er alt for velskrevet til å havne i den kategorien. Vi snakker enkelt og greit om en genuin sjølbiografi. Sverre Knudsen har skrevet om sitt liv fra puberteten, fram til han ble omtrent 25 år gammel. Hva lesere som er født i 1945 eller 1965 – og altså ikke i 1955 – kan få ut av denne boka? Jeg er litt usikker, nettopp fordi den er så intenst tidstung. Sånn sett er tittelen presis: «Sverre Knudsen, 1979».

Jeg skulle ønske Sverre Knudsen en dag kunne skrive romanen om denne tida. Om livet rundt Tinkern på Skillebekk. Derfra til Lysthuset og Børsen - og tilbake igjen. Lars Saabye Christensen skriver jo bok på bok på bok om å vokse opp i strøket rund Bislet – så dette må da være en mulig oppgave å løse, Knudsen?

SVERRE KNUDSEN
Sverre Knudsen, 1979
Aschehoug