Hvilken superkveld med BEAT!

Adrian Belew. Tony Levin. Steve Vai. Danny Carey. King Crimson, 1981-1984. Kanskje er BEAT supergruppen over alle supergrupper?

---

BEAT / Sentrum Scene / 23.07.26

Av Siri Bjoner // 26.07.26

---

«Levin er 80», hvisker kollegaen til meg. «Han gjør dette bare fordi han synes det er moro!» At bandet hadde det gøy på scena skal ingen nekte for. Jeg skriver ofte om spilleglede, men dette var et helt nytt nivå av sceneglede.

Disse gutta speller fordi de elsker å lage musikk, litt som hvordan en pensjonert sirkushest kneiser nakken når den kommer inn i manesjen. Dirigenten Herbert Blomstedt sa om sin manglende pensjonering «Satisfaction lies in the hope of even better possibilities in the future, and I want to take all those chances.»

Selv Carey har rukket å bli 65, men det var ingenting som tilsa at noen av musikerne denne kvelden har tenkt å pensjonere seg med det første. For de som ikke kjenner til King Crimson og BEAT: Robert Fripp (som underholdt oss godt under lockdown med sin frue Toyah Wilcox) startet King Crimson i 1966 og er det eneste medlemmet som har vært med til bandet «moved from sound to silence» i 2021.

I 1981 ønsket Fripp (igjen) å endre musikkprofilen til bandet og inviterte med seg Belew (som hadde spilt med Zappa og Bowie) og Levin (som har spilt med Peter Gabriel siden 1977). Resultatet ble tre ikoniske skiver fra 1981 til 1984, som er det vi fikk servert denne kvelden. Trommis Carey var en naturlig fjerdemann med sin bakgrunn fra Tool. Navnet var et naturlig valg, siden «Beat» (1982) var andre skiva med denne besetningsvariasjonen i King Crimson.

Steve Vai begynte å spille da han var fem år gammel, hadde en musikkfilosofisk oppvåkning få måneder senere, og jeg synes at han kanskje er den aller beste gitaristen i verden. All respekt til Jeff Beck altså, men han var gitaristenes gitarist. Vai blir jeg aldri lei av å høre på. Eller se, for den saks skyld! Vanligvis synes jeg det er helt greit å stå bak og bare lytte, men tilstedeværelsen til Vai, elegansen, han danset med gitarene sine.

Belew ankom scenen i en lys rosa lindress med glitrende sorte loafers. Levin hadde med seg både firestrengs-, femstrengsbass og den karakteristiske planka (Chapman stick). Belew hadde en slags barnslig glede, den klassiske «Seeeee da, se hva jeg har funnet, se hva vi kan, kan vi ikke gjøre dette resten av livet!» og det smittet.

Dialogen mellom Belew og salen var vidunderlig magisk. Ungdomskilden er det mange som leter etter – og forskning tilsier at musikk (både som utøver og lytter) kan ha en markant biologisk effekt på aldring. Vi ble servert to sett, «så dere rekker å kjøpe t-skjorte i pausen!» men jeg ble bare stående. Lett trollbundet. Vel hadde jeg forventet at det skulle være bra, men dette var hinsides mine forventninger.

King Crimson anses av mange (inkludert meg) til å være et av de viktigste banda for progrock, som virkelig definerte genren med debutskiva «In the Court of the Crimson King» (1969). Bredden på de tre skivene vi fikk åter fra er eksepsjonell, fra den nydelige «Heartbeat» til «Dig Me» som er kaotisk galskap satt i system, før entropien tok grep og skapte enda mer furore.

Turnéens siste konsert. «Det er helt fantastisk å avslutte turnéen her, for dere er det aller beste publikummet!» og der og da tror jeg på det. Jeg tror aldri jeg har opplevd et så ekstatisk, varmt, elskverdig publikum. BEAT ga alt og fikk tusenfold tilbake. At dette var en rimelig elefantastisk unik kveld tror jeg alle i salen forsto.

Jeg mistenker at selv Blomstedt hadde undret seg om det var faktisk mulig å overgå denne kvelden.

Låtliste: (alle av King Crimson) Neurotica // Neal and Jack and Me // Heartbeat // Sartori in Tangier // Model Man // Dig Me // Man With an Open Heart // Industry // Larks' Tongues in Aspic (Part III) // Waiting Man // The Sheltering Sky // Sleepless // Frame by Frame // Matte Kudasai // Elephant Talk // Three of a Perfect Pair // Indiscipline // Red // Thela Hun Ginjeet

---

Del på Facebook | Del på Bluesky