Feelgood med Cardigans, Faithless og Moyka
Pinlig karaoke med Cee Lo Green fikk heldigvis ikke skygge for smakfulle sett fra Faithless, The Cardigans og Moyka.
Faithless, Cardigans, Moyka, Cee Lo Green / Over Oslo / 18.06.26
Faithless imponerte tross at savnet av Maxi Jazz fremdeles er påtagelig og at de nye vokalistene ikke har samme pondus og tilstedeværelse. Gradvis ble det færre og færre igjen i Amfiet utover i konserten. Frafallet skyldes kanskje også det faktum at de raskt fyrer av sine klassikere. "Insomnia" får vi allerede før et kvarter er gått, og tjue minutter senere har vi også fått det andre store trance anthemet "God is A DJ". Strengt tatt er det nok heller ikke disse låtene som gjør mest inntrykk denne gangen, tross at de er et hyggelig gjenhør.
Vi får en balansert blanding av gammelt og nytt. Måten de benytter forhåndsinnspilte opptak av stemmen til Maxi Jazz på, med store projeksjoner av ham på skjermen, fungerer godt og holder den musikalske arven og minnene etter kreftofferet vedlike.
"We Come 1" bygger opp under følelsen av fellesskap og en slags ravekulturens åndelighet som de også formidler for eksempel med katedralsk storslagne "Salva Mea". Stemningsmessig ligger det betydelig nærmere det Dead Can Dance drev med enn hva Josh Wink og dess like holdt på med. Faithless kombinerer det oppstemt dansbare med mer innadvendte greier, og inkorporerer elementer av trip hop, dub og drum ‘n bass i sin form for trance med et sosiopolitisk engasjement.
Bandets roligere side er enda tydeligere i de nye låtene. De virker å ha mer dybde, og inngir en slags sinnsro for oss som lyttere. Samklangen mellom stemmene til Nathan Ball og Amelia Fox er tidvis rett og slett fenomenalt vakker. Tolkningen av Felix’ "Don't You Want Me " er fremdeles et populært innslag i settlisten, og jubelen er nok ellers størst når de henter frem det gamle gullet som toppet norske salgslister tre tiår tilbake i tid.
Helt til slutt får vi deres versjon av Didos "Thank You". Dette fungerer fint, på grunn av den utmerkede vokalen til Amelia Fox.
Bandet har utviklet seg mye siden sist vi så dem på Piknik i Parken. Tilføyelsen av Amelia Fox blant vokalistene sammen med Nathan Ball gjør mye, og ikke minst var perkusjonistens opptreden foran mikrofonen forfriskende og brakte inn enda mer variasjon. Dette var en opptur.
En enda tydeligere legacy-artist er dagens utgave av The Cardigans. Selv mener de at det var mye bedre enn for to år siden - vi var der ikke i 2024 og kan derfor ikke sammenligne – men at det fungerte bra tidlig denne kvelden hersker det ingen tvil om. En blanding av et publikum som ikke riktig kunne huske hvem de var og fans som stiller opp med blomsterkrans i håret Nina Persson til ære lar seg alle raskt sjarmere og viser det tydelig. Det er som hele området våkner til. Jo lenger utover i slager-rekken vi kommer, jo mer stiger stemningen. "Rise and Shine" åpner, og vi kan se jentene svinge hoftene lett med gjenkjennelige smil. Når "My Favourite Game" går over i noen akkorder av Black Sabbaths "Iron Man" er alle med, inklusiv de mer skeptiske gutta.
"Fuck That", kommenterer sangerinnen halvveis ute i lettbente slentrende "Love Fool", så legger de også denne over i et mer rocka lydbilde - nærmere det som kom på senere plater. Kvintetten fra Jønkøping leverer akkurat hva vi har kommet for, og får folket til regelrett å kose seg i solen.
"I Need Some Fine Wine And You , You Need To Be Nicer" er en sikker vinner blant det motsatte kjønn som kanskje til og med er i flertall på denne gjennom trivelige festivalen. Den snart 52 år gamle vokalisten er fremdeles en utmerket frontfigur som kan sjarmere, også på munnspill og keytar. Bandet, med Oskar Humlebo i stedet for Peter Svensson som nektet å være med på reunion, fungerer utmerket. Musikaliteten er det ikke grunn til å sette spørsmål med. Men kanskje kunne de også vurdert å forsøke seg på noen nye låter etterhvert?
Feststemning var det merkelig nok også ute blant publikum under Cee Lo Greens merkelige og begredelige forestilling, men her var det mye som ikke var som det skulle.
Ærlig talt. Vi kom vel ikke for å høre 51-åringens versjoner av Motörheads "Ace of Spades" og INXS’ "Need You Tonight"? Vi ville høre stemmeprakten og hans mange egne slagere, det være seg som del av Gnarls Barkley, Goodie Mob, Dungeon Family eller solo.
Det var altså ikke bare hans smakløse uttalelser om voldtekt og anklagene mot ham som gjorde sangeren utgått på dato. Oppsettet med en DJ, saksofonist, trommis og en ekstra sanger i Kiss-kostyme fungerer i beste fall måtelig. Lyden er som hermetikk. Når han underveis erter og antyder storslageren "Crazy" - men ikke helt ennå - og drar det ut i det uendelige før den kommer og i stedet spiller alle andres låter, undrer vi om han ikke har skjønt hvorfor folk har kommet for å se og oppleve ham. Men man kan kanskje ikke forvente mer fra en fyr som hevdet at bevisstløshet kunne likestilles med samtykke?
Langt friskere og mer gøyalt var det å høre Moyka på den lille DNB-scenen. Hun hadde humør, pågangsmot og vokale ferdigheter som fikk det til å koke ganske reelt når hun dro på i låtene med mest beat. Kraftfull, drømmende vokal og skinnende flott elektropop som nikker til Røyksopp og Aurora mottas med glede både av anmelder og et stadig økende tilsig av tilhørere. Snart danser de alle etter de mer hektende låtene.
Jo da, det er lett å hygge seg i det naturlige amfiet på Over Oslo.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Olivia Rodrigo feat. Robert Smith
(18.06.26) Pur pop. Fullstendig uten andre hensikter enn å underholde. Gjør det noe?