Faithless. Foto: Jan-Olav Glette Faithless. Foto: Jan-Olav Glette Faithless. Foto: Jan-Olav Glette Faithless. Foto: Jan-Olav Glette Faithless. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette Leftfield. Foto: Jan-Olav Glette ARY. Foto: Jan-Olav Glette ARY. Foto: Jan-Olav Glette

1995-nostalgi i Parken

Leftfield minnet oss på hvor befriende dansbar og fenngede dub-infisert progressiv house kan være. Faithless gjorde en verdig hyllest til deres karismatiske, kreftdøde vokalist Maxi Jazz. Norske Ary imponerte veldig med sterk vokal, koreografert dans og heftige rytmer. Alt dette og mye mer fikk vi under Piknik i Parken i lørdag.


Faithless, Leftfield, ARY / Piknik i Parken / 14.06.25


Faithless

Med tonene av Mory Kantes "Yeke Yeke" går Sister Bliss og resten av dagens besetning av Faithless på. Var det dette vi kom for? Tvilsomt. Men det går seg etter hvert greit til for headlinerne når vi har fått kommet over det verste savnet av deres tidligere frontmann, som altså døde av kreft 22. desember 2022 bare 65 år gammel. Hans tilstedeværelse kan føles som en neonsilhouett på storskjermen og tidvis som lydopptak. Respektfullt og fint.

Det er et samspilt og potent liveband Bliss har samlet, fullt av vigør og formidlingsønske. Men det låter ikke alltid nødvendigvis som det Faithless vi kjente. Dryge jampartier og rockeriff brutt opp av mektige synter og store housebeats.

Vi får anstendige versjoner av "Insomnia" og "God Is A DJ" som løfter atmosfæren mange hakk, selv om førstnevnte ikke fremstår som et slikt altoppslukende euforisk øyeblikk som da den veltet dansegulv og lagde himmelstormende liv i 1995.

Mindre interessant er trangen til hele tiden å mikse inn andre artister og gamle slagere. Faithless anno 2025 er noe annet enn hva det var. Når folk har vent seg til de nye vokalisten, kan det kanskje være liv laga – selv om de neppe vil definere tidsånden slik de gjorde for 30 år siden. Det er nemlig dyktige folk som har kommet til – og de er ydmyke og hardtarbeidende. Men den åndelige, spirituelle kraften Maxi Jazz hadde vil vi aldri få tilbake, og det gjør at musikken ikke lenger oppleves like vital. Jeg hadde nok ellers også gjerne sett en mer elektroniske innpakning.

Leftfield

Personlig satt vi som forventet mer pris på nest siste akt på hovedscenen. Ingen ringere enn Leftfield. I fjor inviterte de datteren Georgia, i år var far selv Neil Barnes på plass med sin tropp. Lasere og blinkende neonlys på digital storskjerm i perfekt symbiose med musikken. Plateomslag som de ikoniske haitennene er med. Masse tørris og røyk får vi også. Et passe blendende audiovisuelt flashback til Quartfestivalen på høyden.

Det rister og skaker godt av de intense bassrytmene, men vi får også mer downtempo partier som appellerer til sjelen. Leftfield tar oss med på en flerdimensjonell reise. På skjermene ser vi et nødvendig visuelt tilskudd til mennene gjemt bak maskiner og trommesett litt bak på scenen. Sjefen selv, Neil Barnes, spiller også fløyte underveis. Paul Daley, halvparten av den opprinnelige duoen, er ikke med i den nye utgaven av bandet. I stedet har studio-ingeniør Adam Wren kommet fast inn, i tillegg til trommeslager Sebastian Beresford.

Gjestesangerne og toasterne Earl Sixteen og MC Cheshire Cat bidrar sterkt til å gjøre live-opptredenen mer dynamisk og publikumsfriende. Røttene i reggae, dub og Soundsystem-kulturen fremstår sterkt og tydelig i omstrukturerte versjoner av "Release The Pressure" og "Inspection (Check One)" fra klassikeren "Leftism". Det er fint å høre breakbeat-rytmer i "Afrika Shox" fra oppfølgerplaten "Rhythm and Stealth" fra 1999.

"Open Up" blir jeg aldri lei. Den kollektive sammenføyning av punk og elektronika er uslåelig. Så var det de spastiske tastene av "Song of Live", da. Jaggu, et deilig deja-vu til en svunnen tid av åpenhet og utforskningstrang.

Leftfield anno 2025 virker inspirert og forfriskende. Musikken deres fremstår både bestandig og aktuell på samme tid.

Og ellers

Som alltid var det usannsynlig koselig i Sofienbergparken under festivalen Piknik i Parken. I år savnet vi dog freshe utenlandske undergrunn og up-and-coming artister og noe av den store musikalske spennvidden.

Men vi fikk samtidig mye fin norsk musikk. ARY imponerte i en særklasse over de andre. Vi gleder oss storveis til å se hva hun har på gang fremover.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Leftfield - fremdeles relevant

(24.03.26) Monsterbeat smadrer mot oss med uslåelig kraft og tribal nerve når 1990-tallets alternative klubbhelter Leftfield varter opp med fest på Sentrum Scene. Trøkket er imponerende høyt og lyden både slagkraftig og fet nok til å tilfredsstille våre indre klubber. En sanselig opplevelse der den voldsomme bassen og det fysiske trøkket var en sentral del av opplevelsen.


Ary – et helt spesielt talent

(10.02.22) Hun har vært på radaren helt siden 2015. Gitt ut noen singler, og opptrådt på diverse festivaler. Nå som hun debuterer i fullformat, skjønner vi at oppmerksomheten ikke har vært tilfeldig.


Best i mørket

(08.07.00) Selv om Leftfield sannsynligvis leverte en av Quart festivalens beste konserter, våger jeg si at jeg ikke er 100% fornøyd.


Leftfield - fremdeles relevant

(24.03.26) Monsterbeat smadrer mot oss med uslåelig kraft og tribal nerve når 1990-tallets alternative klubbhelter Leftfield varter opp med fest på Sentrum Scene. Trøkket er imponerende høyt og lyden både slagkraftig og fet nok til å tilfredsstille våre indre klubber. En sanselig opplevelse der den voldsomme bassen og det fysiske trøkket var en sentral del av opplevelsen.


Espen Lind - og "Hver gang vi møtes"?

(23.03.26) Lørdag kveld markerte Espen Lind tre tiår i norsk popliv, med en konsert i Kilden Kulturhus i Kristiansand. Det ble en kveld full av hits, små rariteter, og ikke minst humor. For ja, det må nesten understrekes: Mannen er faktisk veldig morsom.


Lord Of The Lost - både for ESC og Tons

(23.03.26) - This is the very best way to start a tour – in a country we haven’t played for six years! Vokalist Chris «The Lord» Harms ser skummel ut, men skravler i vei på et smått stakkato engelsk.


Stilfullt, vittig, fremoverlent - The Divine Comedy

(23.03.26) Like deler lettsindig som ærlig, dypsindig sjelegranskende. The Divine Comedy, opprinnelig fra Eniskillen i Nord-Irland, traff publikumshjertet på et forhåndsutsolgt show i Kulturkirken Jacob. Majestetisk kammerpop og flink indiepop. Tross at vokalist, gitarist og frontfigur Neil Hannon slet med en tung forkjølelse bergtok de oss med finslepen musikalitet, uimotståelig sjarm og gøyal, teatralsk sceneopptreden.


Tedeschi Trucks Band mot nye høyder

(22.03.26) Det gis ut mye bra musikk for tida, bevare meg vel. Men Tedeschi Trucks Band er likevel noe helt for seg sjøl.


The making of "Olympia – the album"

(21.03.26) Bli med rap-trioen Blaksta på tur. Hvilken premie de har i vente!