Gråt til The Cardigans
(Oslo/PULS:) Det stod en jente ved siden av meg på Rockefeller i går kveld. Hun strigråt gjennom hele konserten, og da The Cardigans gikk av scenen spurtet hun nesten desperat gjennom folkemengden. Historien bak all tårene kjenner jeg ikke til, men da Nina Persson sang "Explode & Implode", så gråt jenta ekstra mye.
/ /
Hun bare stod der, sikkert ikke mer enn 20 år gammel. Hun brydde seg ikke om noen så at hun gråt, men så var det tilsynelatende ingen som brydde seg heller.
Jeg gikk aldri bort, men bildet av henne i sidesynet, med en smilende Nina Persson på scenekanten, kommer til å sette spor i meg i lang tid framover. Isolert sett spilte The Cardigans kanskje Oslo-høstens beste popkonsert, men det var det å se denne gråtereaksjonen som virkelig gjorde opplevelsen.
The Cardigans gjorde som de alltid pleier å gjøre. Nytt materiale spleises sammen med utvalg fra bandets solide hitkatalog, denne gangen med hovedvekt på den ferskere delen av repertoaret deres. Det vil si, den nest siste plata, Gran Turismo, ble jo faktisk utgitt i 1998, og fortsatt spiller de 5-6 låter derfra på hver eneste konsert.
"Explode & Implode" og "Erase and Rewind". Det er store greier. Og på konsert viser The Cardigans at det ikke bare er meloditalent og sexappeal, som har gjort dem til nordens "beste" popband. The Cardigans har også sjeldent gode evner på låtarrangering.
Neste gang du hører The Cardigans bør du gi gitarist Peter Svensson ekstra oppmerksomhet. Han spiller lite, men det han gjør er overfylt av personlighet og egenart. Det mest typiske er at han riffer opp låtene til fordel for mer konvensjonelle popgitarfyllinger, men Svensson finner også på andre ting. På ferske "Please Sister", for ekspempel, spiller han parallellsolo med organisten uten å tenke på det han etterlater seg av tomrom i lydbildet. Det er nesten fjernt, men nesten uansett hva han gjør blir det likefullt spennende.
Hovedattraksjonen var likevel å se Nina Persson i levende live. Nå har hun til og med begynt å synge rent, og da er det ikke mye igjen før hun fortjener adjektivet "perfekt" påskrevet. Maken til scenesjarmør skal man lete lenge etter. Hun vet hun ser bra ut, og hun vet hun synger fantastiske melodier. Likevel, når Rockefeller nærmest koker av beundrende blikk, svarer Nina Persson med å smile ydmykt og blidt tilbake. Hun blir sett på som en gudinne, men oppfører seg som folk. Resultatet er at man bare liker henne enda bedre.
To ekstranumre måtte til før publikum var mette. "Communications" og "Losing You" skapte mildt sagt ta-av-tilstander, mens Black Sabbath-coverlåta "Changes" sørget for en overraskende og god vri på avslutningen.
All ære til The Cardigans for å ha holdt ukas beste konsert. Og ja, jeg var på Bob Dylan. Han bør forøvrig pensjonere seg snart. Mer om det senere.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.