Ett skritt til siden og langt tilbake til røttene for The Black Keys

«Delta Kream» er et coveralbum av klassikere fra sjangeren Hill Country blues, som ikke må forveksles med Delta blues, men som allikevel hører til Mississippi blues. Vi snakker trang sjanger her. Hill Country er fri for munnspill (takk for det), bra med slide-gitar og kjører dronestil med repetisjoner av samme komp og akkord. Det blir sagt at Hill Country forble bønder mens Delta dro på turné.


Til vanlig spiller vokalist og gitarist Dan Auerbach og partner in crime trommis Patrick Carney dirt/blues/garage-rock. Bandet fikk spesielt mye oppmerksomhet rundt skiva «El Camino» fra 2011, med «Lonely Boy» som sin store hit. Med sitt nye album reiser The Black Keys tilbake til røttene, og gjør egne versjoner av deres store forbilder - som Junior Kimbrough og R.L. Burnside.

«Poor Boy A Long Way From Home» er definitivt det mest fengende, få fot-sporet på skiva, med raskt komp, skiftende soloer og repeterende, minimalistisk tekst. Låta finnes, som mange andre blues-låter, i mange ulike melodi- og tekstvarianter, som for eksempel i en ganske annen versjon av Jeff Buckley. På lik linje med singelslippet «Crawling Kingsnake», som The Doors inkluderte på «L.A. Woman».

«Coal Black Mattie» er shake’ ass-låta og minner om Slim Harpos «Shake Your Hips» som for mange er kjent fra «Exile On Main St.» med Rolling Stones. Og mye i «Delta Kream» har fellestrekk med klassikeren til Stones - det kan selvfølgelig ikke måle seg, men noen felles følelser vekkes gjennom skiva.

Selve albumet er spilt inn over to ettermiddager, uten øving, sammen med tidligere backingmusikere av tilhørende helter. Ekstra sjarmerende er at de teller opp, tester og småprater innimellom. Men misforstå meg rett, dette låter ikke som garasje-demo-opptak, det er rent og stødig og velprodusert. Auerbachs stemme og produksjon bærer bra. Spesielt på albumets aller fineste låt, «Stay All Night», hvor Auerbach synger deg rett i seng, og da mener jeg ikke i søvn. Hans lett raspende stemme og den seige stødige beaten insinuerer en riktig så fin natt.

Ønske-LP fra The Black Keys er ikke en cover bluesplate, men det kan funke greit som ventespor for et framtidig prosjekt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.


Kneecap i smulere farvann

(04.05.26) På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!