Hvilket album fra Suzanne Vega!

Mye mystisk skal skje de neste ukene om ikke dette albumet vil ligge på min Topp 10 for 2025. For en låtskriver Suzanne Vega er! Og for en formidler hun er!


Hun debuterte med et selvtitulert album 1. mai 1985. «Flying with Angels» er hennes 10. studioalbum, det første på et tiår. Hun har sannelig brukt tida godt.

Plata har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge hos meg; albumet ble sluppet 2. mai i år. Jeg tok for alvor fatt i det da en live-innspilling plutselig droppa inn i min strømmetjeneste. «Scattering Like Light (Live San Francisco ’87)» er ingen offisiell utgivelse, men burde vært det.

Konserten fant sted rett etter utgivelsen av fantastiske «Solitude Standing». I San Franciso gjør hun selvfølgelig «Tom’s Diner» og «Luka» - hver gang jeg hører den, tenker jeg at dette må da være den aller fineste popsangen som er skrevet? Hun henter «Marlene on the Wall» fra debuten, og gir publikum en fenomenal versjon av «Left of Center», låta hun leverte som lydspor til «Pretty in Pink» i 1986.

Men til dagsorden. «Flying with Angels» er proppfull av låter i landskapet viser, pop, folk. Noen er passelig rocka, hvilket sømmer seg når «Lucinda» handler om Lucinda Williams – «Dusty Springfield of the South». Eller hør på "Rats", da:

I åpningskuttet «Speaker’s Corner» synger hun ut om ytringsfrihet, eller en stadig tiltakende mangel på sådan. Suzanne Vega er bekymra - “we’re living in a state of permanent emergency”.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at det fins en link mellom Suzanne Vega og Bob Dylan, og her slår slektskapet ut i full blomst. «Chambermaid» er det feminine svaret på Dylans «I Want You» (fra «Blonde on Blonde», 1966).

«Last Train from Mariupol» er en sang om følelsen av å bli omringa, invadert, okkupert. Skjebner i den ukrainske storbyen Mariupol. Datteren Ruby Froom legger fin bakgrunnsvokal

«Love Thief» er vel nærmest r&b/soul? Det hele fader ut til tonene av "Galway", en spretten vals i 6/8-takt. Praktfullt.

Bandet er stødigheten sjøl – Jeff Hill (bass), Aaron Johnston (trommer), Gerry Leonard (gitar og produsent). Med Suzanne Vega som sjef er de ansvarlig for et av årets definitive blinkskudd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hvilket album fra Suzanne Vega!

(14.10.25) Mye mystisk skal skje de neste ukene om ikke dette albumet vil ligge på min Topp 10 for 2025. For en låtskriver Suzanne Vega er! Og for en formidler hun er!


Av en nerd, for nerder - og for veldig mange andre!

(13.10.25) Er du en sånn som er interessert i listeplasseringer i pop-musikken? Her har du ei bok som stiller i helt egen klasse og kategori: Bård Oses «Listelangs» er en soleklar #1!


En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


A Killer's Confession - snakk om å ta feil

(10.10.25) Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.


Bildespesial: W.A.S.P. – kompakt, hardt og visuelt

(10.10.25) Ikke like sjokkartet som da de ble nektet å stille som oppvarmere (med blod og gørr) for Iron Maiden i Drammenshallen i 1986, men stadig energiske og stødige leverandører av old school heavy metal.


The Beths begeistret på Parkteatret

(09.10.25) The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.