Foto: Tom Sollihaug Foto: Tom Sollihaug Foto: Tom Sollihaug Foto: Tom Sollihaug Foto: Tom Sollihaug

Ghost-Note groovet stødig på Moldejazz

Funk-kollektivet Ghost-Note inntok Alexandraparken på Moldejazz med en selvsikkerhet som kledde dem godt. Med sjefen selv, Robert "Sput" Searight bak trommene, fikk publikum servert en kveld preget av rytmisk presisjon, lekent samspill og solid scene-tilstedeværelse.


Ghost Note / Moldejazz / 18.07.25


Vi fikk servert en tett miks av funk, afrobeat, hiphop og litt jazz – alt levert med en musikalsk letthet som bare kan komme av erfaring og dyktighet. Ghost-Note er mer enn bare et band; de er en rytmisk maskin som beveger seg sømløst mellom sjangere uten å miste driv eller identitet.

Kveldens vokalist, Mackenzie, har tidligere briljert i diverse Prince-hyllester, så det var nesten uunngåelig – og fullstendig velkomment – at de kastet seg ut i en frydefull versjon av "Baby, I'm a Star". Her fikk bandet virkelig vist frem sitt arsenal: lekne breaks, deilig improvisasjon og en groove som kunne fått selv den mest rytmeskeptiske moldejazzveteran til å nikke bekreftende med hoftene.

Ghost-Note vet å respektere funkens forfedre. Man kan nærmest høre et imaginært nikk fra James Brown i skyene, mens Tower of Power antakelig ville rukket opp hånda for å få autograf. Det hele ble levert med en selvsikkerhet som kun kommer når man både elsker og mestrer musikken man spiller.

Ghost-Note leverte altså en stødig, funky og smakfull konsert som satte en tydelig rytme inn i årets festivalprogram - og Moldejazz-publikummet responderte med taktfast applaus og dansende føtter.

Hele bandet dro videre på jam etter sin konsert. Det står det respekt av.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.