Husker du Baba Nation? Red & Dali
Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.
I over tre tiår har Erik Røe vært en av de mest særegne og karismatiske vokalistene i norsk musikkliv. Han slo for alvor gjennom i 1996 med Funk-bandet Baba Nation, spesielt med bandets andrealbum «Love Express». Siden den gang har han markert seg som en artist med sjelden spennvidde, både som soloartist og som sceneutøver i musikaler som bl.a. Jesus Christ Superstar og Little Shop of Horrors.
Nå vender Røe tilbake til røttene med et nytt album som føles som et etterlengtet pust av frisk luft i et stadig mer digitalt lydlandskap. Her får vi varme, organiske produksjoner, rike arrangementer med analoge synther, levende instrumentering - og ikke minst den umiskjennelige stemmen som igjen minner oss på hvorfor Erik Røe fortsatt er en av Norges mest spennende artister.
Red & Dali er navnet på duoen Erik Røe danner sammen med produsent og multiinstrumentalist Eugene Guribye (kjent fra Fadnes, Barabass & the Happy Few og Bernie Badcock). Etter over 20 års sporadisk samarbeid har de utviklet en særegen, off-beat og sjelfull tolkning av R&B og funk, ofte med surrealistiske undertoner.
Albumet har fått den fengende tittelen «In Hyperspace», og allerede etter 30 sekunder på åpningssporet «Man of Steel» får vi oppleve soul-falsetten til Røe. Vinyl-scratchingen gjømmer seg bak i miksen, og både orgel og synther (og gjøkur) leker seg i sangpausene. De tar seg god tid, og det er virkelig en sann fryd å høre på.
På det under to minutter lange andresporet «Believe» leker de seg i den organiske hiphop-vibben, med flerkoringer og en acid jazz-inspirert trompet konstant i bakgrunnen. De fortsetter deretter med ren soul på «Water», hvor de utforsker J Dilla sin «drunk beat», med å virkelig ligge bakpå. Dette låter alt annet enn norsk, og det er ment som et komplement.
Låten «Change» har de sikkert spilt inn på Halloween. Et typisk albumspor som går ingen veier, men det gjør ingenting, da det er mer en atmosfære enn noe annet. Det samme kan sies om «Waitaminute», hvor eksperimenteringen fortsetter med bisarre refreng og freaky trommemaskin, men lekenheten smitter av på lytteren.
På slutten av albumet begynner ting å skli litt ut i det påtatt kunsteriske. Røe begynner f.eks. ikke å synge før 58 sekunder ute i «Need», men når han starter så er det både sjelfullt og alternativt. Scratchingen kommer tilbake på «Yes», og dette høres ut som noe Zappa kunne ha laget, hadde han fortsatt levd, og på sistelåten «Don't Want» beholder de bisarrheten med en deilig mørk bass og et refreng som fenger til tusen.
Albumet varer i beskjedne 21 minutter og 18 sekunder, men det gjør overhodet ingenting, fordi du sitter igjen med en «good vibe», og undertegnede håper at dette bare er begynnelsen på noe enda større.
Kanskje Eugene Guribye kan produsere det neste Baba Nation-albumet?
Del på Facebook | Del på Bluesky