Wet Leg innfrir, og vel så det

Med sitt andre album konsoliderer Wet Leg stillinga som et av post-punkens mest interessante band.


Åpningskuttet “CPR” låter Billy Eilish før bandet virkelig sparker fra. For de har blitt et fast band nå, studievenninnene Rhian Teasdale og Hester Chambers + Henry Holmes (trommer), Ellis Durand (bass) og Josh Mobaraki (gitar/keys).

Spesielt Ellis Durand bidrar også på låtskriversida, men det er helt opplagt jentene fra Isle of Wight som har kontrollen.

Med det selvtitulerte debutalbumet fikk den en kjempehit med «Chaise Longue», noe som bidro til at de kunne hente en Grammy for Best Alternative Music Album.

De lager catchy popsanger, men innpakninga er definitivt indie. Tørre gitarer a la Pixies, og en bass som regel miksa langt fram i lydbildet. Hester Chambers har ikke akkurat noen stor stemme, men hun forvalter den særdeles godt. Yndig, tror jeg er en treffsikker betegnelse.

Og de kan lage sakte-sakte sanger. Sjekk ut "11.21".

De skryter av at dette låtmaterialet egner seg ekstra godt live, så vi får håpe Øya-publikumet har en skikkelig godbit i vente.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Wet Leg i hylende god form!

(08.08.25) Intet band kan få publikum til å SKRIKE sånn som Wet Leg kan!


Wet Leg from Isle of Wight

(12.06.22)


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.