The Hard Quartet: Indierock fra de beste
Fingernem musikalitet og intens, leken spilleglede og MASSE gitarlyd kjennetegnet de åtti minuttene vi fikk i selskapet til det relativt nystartede, men likevel svært rutinerte indierockbandet The Hard Quartet på John Dee. Underveis byttet de tre frontfigurene Stephen Malkmus, Emnet Kelly og Matt Sweeney hyppig instrumenter og delte vokal broderlig mens Jim White leverte lekent og stødig trommespill i bakgrunnen.
The Hard Quartet / John Dee / 12.06.25
Man skal lete litt i den amerikanske undergrunnsmusikken for å finne band med mer merittert personell enn The Hard Quartet. Det var likefullt det musikalske overskuddet, den gode tonen musikerne i mellom og låtene som kom i fokus på John Dee.
The Hard Quartet har slitesterkt materiale. Det blir mer og mer klart jo mer en trenger ned i det selvtitulerte dobbeltalbumet - og er åpenbart live, hvor publikum synger med og gir bifall rett som det er. Det audielle overflødighetshornet, iderikdommen og jovialiteten smitter også, til oss i salen. Det skal godt gjøres å ikke rives med, selv om mange av låtene starter nesten som ballader.
Vi får virkelig føle avtrykk av alle de fire personlighetene og deres talent.
Stephen Malkmus; som hovedsakelig bidrar med gitar og vokal - men også trakterer bass ved et par tilfeller - kjenner de fleste fra såvel Pavement, Silver Jews og hans eget Stephen Malkmus and The Jiks.
Matt Sweeney; på bass, gitar og vokal er kjent for sitt eget fremragende Chavez, men også fra Zwan, Superwolf, Probat, Endless Boogie og The Desert Sessions.
Emmet Kelly; på akkurat samme instrument-variasjon har vi fra backing bandet til Ty Segall, Freedom Band The Cairo Gang og Joshua Abrams Natural Information Society.
Bak trommesettet sitter ingen ringere enn Jim White fra The Dirty Three, Tren Brothers, Blackeyed Susans, Boxhead Ensemble, Crime and the City Solution, Venom P. Stinger, Xylouris White med mer. Han klasker noen ganger hardt og voldsomt som på stålbøtter, andre ganger mer forsiktig eller mer utfyllende.
De tre sistnevnte har spilt sammen i diverse sammenhenger før de etter hvert fikk lokket også Malkmus med i folden.
Samarbeidet er drevet av musikalsk fellesskap og spilletrang, snarere enn karrierre-ambisjoner. Malkmus, som har klaget hyppig på håndverksmessig dyktighet og ambisjoner til bandkollegene i filmaktuelle Pavement, sier i intervjuer at i The Hard Quartet er det han som blir læregutt. Vi kan se ham utfolde seg med heftige gitarsoloer, og også kose seg over virtuositeten til kollegene. Særlig er det mye fint fra Sweeneys hånd, mens Kelly tilfører rustikke folkelementer. Malkmus og Pavements tilforlatelig, skakke sjarm får vi også plenty av.
The Hard Quartet låter både idiosynkratisk og melankolsk. For eksempel kan fine "Rio's Song" tidlig i settet lede tankene i retning Richard Thompson.
Supergruppen er et band som åpenbart og tydelig har det gøy med å spille sammen. Det er innledningsvis ikke så lett å se hvem som er sjef, leder eller frontfigur.
De bytter både posisjoner og instrumenter støtt og stadig. Ikke minst veksler Kelly og Sweeney mye på hvem som er i midten og hvem som er stage left, altså til høyre for oss ute i publikum, mens gitarroadien i English Teacher t- skjorte forsyner Malkmus med nye ferdigstemte gitarer. Malkmus befinner seg stort sett stage right.
Midtempo-låten "Hey" bekrefter klart og tydelig Malkmus' evne til å skrive catchy. "Action for the Military Boys" er like klønete som gøyal.
De berømmer oppvarmerne i Kosmik Boogie Tribe for deres utmerkede versjon av Coloured Balls' "That's What Mama Said" før de forklarer at mor også hadde mer på hjertet-
Kelly kan ikke dy seg og må fortelle hvor psykedelisk det føltes å oppleve Alanis Morrisette under Bergenfest, hvor bandet spilte dagen i forveien .
- Dette er ennå mer psykedelisk, avbryter Sweeney, og kjører i gang neste låt.
Mot slutten overtar Pavement-sjefen mer og mer, mens Sweeny og Kelly i starten var vel så mye i rampelyset.
Når de avslutter grunnsettet på beste hardtrockende vis med "Chrome Mess", er det få som kan stå stille. Hvilken beinhard Sonic Youth-aktig rocker! I mitt sinn og mine ører er det kun pur glede og medrivelse å skimte.
Som bonus får vi sogar en cover av David Bermans "Advice to the Graduate" fra Silver Jews-albumet "Starlite Walker".
Det er fortsatt storveis med god indierock, og vi sier med Sebadoh: "Gimme Indie Rock".
Del på Facebook | Del på Bluesky
Jimmy Cliff (1944-2025)
(24.11.25) Han var en bauta i utviklinga av regga-musikken. Og mye mer. Jimmy Cliff er død.
Stilig feiring av Prøysenprisen
(24.11.25) ‘n Alf døde i 1970. 55 år seinere står visekunstnere i kø for å holde arven hans i hevd.