Mørkt og slagkraftig Bambara
Gjenklang av 1980-tallets larmende noiserock og postpunken til The Birthday Party og tidlig Nick Cave and The Bad Seeds sang i veggene på Blå. Brooklyn, New York-baserte Bambara leverte vital, glødende rock for vår tid mens vokalist Reid Bateh spyttet ut narrative rockeepos og thrillere.
Bambara / Blå / 07.05.25
Med låten "Hiss" fra albumet "Birthmarks" er vi i gang etter at det lokale supportbandet Yesterdaze har vist at den motoriske rocken til Queens of The Stoneage og utagerende sceneopptreden står høyt i kurs blant neste generasjons oslorockere.
Men vi svøpes raskt inn i en helt annen atmosfære. Dystert og bitende setter de i gang sin drøyt timelange seremoni. Låten har en slags gloomy film noir-preg i lyrikk og lydbilde - i likhet med flere andre låter fra 2025-albumet som tilfører noe nytt til deres driftige Southern Gothic Post Punk.
Vi får en fin blanding av gammelt og nytt.
Bandets karismatiske vokalist Reid Bateh, ikledd svart lærbukse og -jakke, var både høyt og lavt, kravlende på ryggen eller på kne, predikende til tilhørerne med intensitet og kraft, hylende og hissig mens han tar folk i hendene eller håndspålegger hodet til en mann. Stemmen er slørete som en full mann, men med en iboende kraft og aura. Etter hvert ryker skinnjakken, og han står igjen i den hvite t-skjorten. Mørke, twangy gitarer bidrar med rivende riff.
Amerikaneren, opprinnelig fra Athens, Georgia hadde også en tur ut blant publikum.
Nytilskuddet i besetningen, Lilah Larson (fra Sons Of An Illustrious Father) er kulheten selv der hun med kjølig tilstedeværelse henter frem heftige gitarriff og synger forheksende. Hennes bidrag til "Stay Cruel" er rett ut sagt nydelig, mens William Brookshires basslyd er pulserende.
Stemningen på Blå er fortettet og dyp.
Det var som man hadde hentet frem igjen lyden av 1980-tallets uavhengige musikkscene og den unge Nick Cave, bare at Bateh ikke fremstår som en desperat junkie mellom liv og død. Han nøyer seg i likhet med resten av bandet med pils, og har bare sugd til seg noe av australienerens magnetiske kraft og bevegelser. Et og annet har nok Bateh-brødrene plukket opp når de var del av Angus Andrews Liars, en periode som blant annet tok dem til Blå for aller første gang. Nå var de altså tilbake med egen musikk fem album inn i Bambaras diskografi.
Lydbildet er sterkt influert av The Birthday Party, Nick Cave and The Bad Seeds, Crime and The City Solution og til en viss grad også The Cramps. De er bare ikke like farlige og dødsjagende. Besatt, illevarslende og omsluttende er de likefullt enda litt sterkere i levende live.
Men vi snakker ikke utelukkende plagiering av fortidens lydbilde. De bringer også inn noe eget med samtidens støyende rock og loopede effekter her og der. Linjer kan trekkes til så vel Protomartyr, Marching Church/Iceage, Drahla, Facs, The Men, The National og tidligere turnekamerater som Metz, Gilla Band og Idles.
"Birrhmarks"-sporene har mer tydelige hooks, der eldre låter karakteriseres gjennom gjørmete og larmende energi. Frekvensen og det nådeløse tempoet dras ofte noe ned. Likevel er det punka illske i andresporet "Letters From Sing Sing" som også er nummer to denne kvelden. Episk.
Med hard, straffende karakter slo lydbildet mot oss der særlig trommene veltet mot oss. I shorts og bar overkropp banket trommeslager Blaze Bateh så svetten sprutet vegg i mellom. Hans bidrag løfter bandet, og er noe av kjernen til at det oppleves så sterkt.
Soundet er aggressivt, konfronterende, feberhett og dramatisk. Utstudert og raffinert.
Tekstene omhandler gjerne byen, natteliv og sene kvelder, eventuelt vold og konflikt. Reinkarnasjon og åndelig spiritualiter i kombinasjon med handlingsmettet true crime og minner av actionfilm og videospill.
Anthems som "Loretta" og "Serafina" sitter spesielt godt, men det er jevnt over god stemning.
Vi får ekstranummer med mektige "Monument" fra tredjealbumet "Shadow On Everything» fra 2018 før band og publikum går over til øldrikking inn i sene nattetimer.
Del på Facebook | Del på Bluesky