Pur nytelse med Daniel Herskedal

Jazz for mange flere enn dem som liker jazz.


Det er et drøyt halvår siden vi så ham i utvida format, den gang med Emilie Nicolas som viktig bidragsyter. Her er han med sitt tiende album, det femte med Eyolf Dale (piano) og Helge Andreas Norbakken (perkusjon).

Ifølge omslaget spiller Daniel Herskedal ”brass”. Det vil si diverse messinginstrumenter. I sin ungdom spilte han valthorn; instrumentet der utøveren har hånda inne i sjallstykket, som sitter på motsatt side av munnstykket. Du som har sett Nyttårskonserten fra Wien har helt sikkert lagt merke til utøvergruppa som spiller valthorn. Instrumentet har en ytterst myk klang, og brukes ofte som solo-instrument i symfoniorkestre. Det er forresten lyden av valthorn du hører når du setter i gang «You Can’t Always Get What You Want» med The Rolling Stones.

Tidlig i karrieren gikk Herskedal over til tuba, det aller største messinginstrumentet. Etter hvert har han utvida instrumentgarderoben til også å inkludere basstrompet; en trompet som lyder enda mykere enn et flügelhorn.

Nok fra skolemester Rønsen!

Med ytterst få unntak, består «Movements Of Air» av 10 temmelig stille og rolige låter. Mye må være skrevet ned på noter, men improvisasjon er likevel stikkordet over hele linja. Noen vil mene improvisasjonen nærmest går upåakta hen. Forklaring: Denne trioen har spilt sammen i 10 år, og kjenner hverandre som egen bukselomme.

Britiske musikkanmeldere bruker ofte uttrykket «it grows on you». Dette er et sånt album. Melodiene vokser og vokser, og blir vakrere og vakrere for hver gang du lytter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Daniel Herskedals superkvartett

(14.08.24) En konsert av typen «ja, hva skal man egentlig si»? Enn si hva skal man skrive? Hvordan angripe dette vidunderlige lydlandskapet med ord?


Søk gjerne havn hos Daniel Herskedal

(06.07.21) Dette er ei plate for deg som «ikke kan fordra jazz». Men som i realiteten bare ikke har oppdaga det – at du faktisk liker jazz!


Trondheim Jazz Orchestra & Vigleik Storaas: Tribute

(02.03.06) Hvor var du da Trondheim Jazz Orchestra møtte Chick Corea i New York kan lett bli jazz-Norges svar på Brå og staven. Jeg var så heldig at jeg kan si jeg var der - i New York altså. Det var mange grunner til at det var en historisk opplevelse, men kvaliteten på TJO var så avgjort en av dem. Her møter vi en annen tapning av TJO med musikk av Vigleik Storaas i forbindelse med jazzlinja i Trondheim sitt 25 års jubileum. Også denne versjonen er glitrende!


Dixi: Going To The Mardi Gras

(23.07.02) Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det syder og koker i norsk jazz om dagen. Verken kvantiteten eller kvaliteten har vel neppe vært bedre noensinne. Noe overraskende er det vel kanskje at det også innafor det utvida tradjazz-begrepet skjer mye - også blant den oppvoksende slekt. Dixi fra festivalbyen Molde er et glitrende eksempel.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.