Ride leverer fortsatt
Etter først å ha lagt inn årene i 1996, et drøyt tiår etter et comeback i 2014, evner De gamle shoegazeheltene i Ride fortsatt å skape god stemning til glødende publikumsrespons. Det ble klart og tydelig stadfestet på Rockefeller. Kvartetten leverte en godt vektet miks av 30 år gamle klassikere og nyere materiale.
Ride / Rockefeller / 29.05.25
Men det var først på slutten, når de lasset på med gamle godinger, at det tok virkelig tok av. Da var mange i shoegaze-himmelen, filmet ivrig og sang med med utstrakte armer til låtene fra gruppen som kom til i Oxford i 1988. Jevnt over var det nitti mer enn dugende minutter vi fikk i britenes selskap, og de fleste verdsatte også ferskvare. Dette var nemlig ikke utelukkende nostalgi, men et band som fortsatt fremstår med bevart vitalitet.
Kvartetten starter med to låter fra sitt nyeste album "Interplay"; "Monaco", fulgt av "Portland Rocks".
Vi får "Dreams Burns Down" fra debuten og mesterverket "Nowhere". Anmelder kjenner det kile lett nedover ryggen. Distortion, reverb og sustain presset til max! Sterk fremføring av en av bandets ypperste låter.
Det er det melodiske elementet som gir særpreg, og som gjør at de skiller seg fra samtidige band som My Bloody Valentine og Swervedriver. Andy Bells fremragende gitarspill og fyllet fra andre gitarist og hovedvokalist Mark Gardner er godt vektet godt.
Vokalharmoniene og vekslingene dem imellom er overdådig fine, selv om vokalen nok likevel er det svakeste leddet i miksen hva angår stemmekraft og klang. Individuelt er nemlig ingen av dem store sangere, men sammen fungerer de veldig godt. Med effekter låter det eterisk, og Steve Queralts bass er trygg og stødig.
Sjekk forresten denne herlige låten med Lush-vokalist Emna Anderson fra hans kommende soloplate:
Loz Colberts tromming er det generelt sett lite og ingenting å utsette. Han er virkelig god, og kvelden gjennom er han kanskje det sterkeste leddet.
Her er det ingenting som tyder på at det er samme gjengen som stod for et hyppig kritisert sett på Øyafestivalen i 2015. Nå sitter alt nemlig slik som det skal. De når også ut til publikum, noe de angivelig ikke gjorde i Tøyenparkens Amfi. I kveld var de utelukkende blant venner. De var også i den gode sonen, venner seg imellom og tilsynelatende glade for å være her.
Mark Gardner , som blant annet hadde The Animalhouse i pauseårene, bobler av entusiastisk overflod. Særlig mot slutten er han i godlunet når han drar i gang klapping og shower med gitaren pekende mot taket, ivrig gestikulerende i retning Bell.
Oasis-medlemmet er hans rake motsetning med sin avslappede og kontrollerte fremtoning. Nærmest meditativ lar han de andre skinne og ta plass, mens han stille og sikkert besørger kontroll. Men han synger hovedvokal på ganske mange låter.
Titt som ofte gleder vi oss over de mange lagene med gitarmelodier og gitarstøy.
Når Bell - også Beady Eye og Hurricane #1 - drar på wah wah pedalene og gir oss "Seagulls" er i hvert fall undertegnede i en sann svirr. Og "Vapour Trail" må vel alltid nevnes blant høydepunktene?
Merkelig nok er alle sangene fra "Carnival Of Light" og "Tarantula" utelatt fra settlisten. Her kom jo sixties inflytelsene aller tydeligst til overflaten. I materialet vi får, er fokuset mer på shoegaze - selv om vi får assosiasjoner og nikk til 1969-talls lydbilde i den melodiske grunntonen.
Bandet leverte et godt balansert sett hvor også nyere låter fungerte mer enn greit. "Going Blank Again"-fansen fikk også sitt med låter som "Leave Them Behind" og "Twisterella". Også vi som holder «Nowhere» høyest, fikk vårt dop utporsjonert i løpet av kvelden.
Vi rusler med gode vibrasjoner i kropp og sjel hjemover når bandet takker av der de startet - med "Chelsea Girl" som siste ekstranummer.
Del på Facebook | Del på Bluesky