Episk Kylesa
Savannah, Georgias psykedeliske sludgemetallband, Kylesa, innfridde alle våre forventninger på deres comebackopptreden under Infernofestivalen. Sjarmen med den vekslende vokalen og det rå, mangfoldige uttrykket griper oss hardt og vekker til live gammel bandkjærlighet. Men først og fremst rocker de skikkelig.
Kylesa / Rockefeller / 18.04.25
Med Prodigys «Firestarter» over anlegget ankommer de scenen og drar i gang «Tired Climb» fra «Spiral Shadow». Hvilken fin, vakker åpning den låten har. Det er inspirerende å høre den gradvise oppbyggingen og bruddene underveis. Det låter psykedelisk, bortimot progget samtidig som det har en hissig vokal og det karakteristiske tunge drivet som stjålet fra Biohazard, Helmet eller lignende. Som flere av låtene deres, egner den seg godt til headbanging.
Det er fint å hilse sludgerockerne velkommen tilbake med en ny, revitalisert besetning der de to bandstifterne Cope og Pleasants backes av to tidligere medlemmer fra hardcorepunkbandet Nausea som nå spiller sammen igjen etter over tretti år. Det låter samspilt og fint med presisjon og detaljrikdom. Man skulle ikke tro at kvartetten kun har noen få opptredener sammen.
Det låter tungt og rått og ulidelig kult der de harver løs. Rett ut sagt, slagkraftig. Samtidig er det rytmisk og sleazy. Det viser seg raskt at det er duket for en storartet aften. Vi er allerede godt varmet opp og i godt humør etter mer enn trivelige og overbevisende konserter med Minami Deutsch, Gaerea og ikke minst Blood Incantation. Det er nå likevel dette her vi har kommet for og det er åpenbart klart for en konsert i nostalgiens tegn. Dog er vitaliteten inntakt etter mer enn et tiårs pause fra europeiske konsertscener. Sist de var i Norge var på Bergenfest i 2014, dagen før på Vulkan Arena i Oslo og ett halvt år før det igjen, 16. januar samne år, på John Dee. Selv så jeg de sist på Garage, Oslo i 2010 og før det på Øyafestivalen i 2009.
På Rockefeller leverte de fjorten låter spredd utoveren drøy time og med kutt fra hele diskografien og mest fokus på «Static Tensions»-albumet. Det er en herlig blanding av voldsomhet og melodi. Sjelfullt og med fornyet kraft fremstår har de gitt de gamle låtene en ny røffhet.
«Scapegoat» er rent ut punkrock. Vi får også mer av det i form av «Hollow Severer» før «Time Will Fuse It's Worth» helt mot slutten.
Roy Mayorga fra Nausea bak trommene imponerer noe voldsomt. En periode hadde bandet to tromneslagere. Her lykkes likevel Mayorga å fylle rollen alene. Vekten på det besettende, rytmiske drivet er en viktig grunn til at Kylesa er så interessante å høre på.
Laura Pleasants (The Discussion, Slower og Cig Corpse) er umåtelig kul og river virtuost løs på gitaren samtidig som hun skriker og synger myndig og kraftfullt. Stemmen og vokaltilnærmingen kan iblant assosieres med en manisk PJ Harvey. Hun tilfører noe helt eget og spesielt til bandet.
Phillip Cope (Oakskin og Damad) står for den mannlige vokalen og spiller også gitar fyndig. Stemmen låter som skrøpelige brøl men gitaren produserer noen frontalangrep av noen riff. Men som Goblin T-skjorten hans antyder, er det også plass for mer organiske lydbilder. Iblant gir de seg hen til atmosfæriske psykedeliske passasjer. Sludgerock med inkorporert spacerock om du vil. De to gitarist- vokaliatene utgjør herlige kontraster til hverandre.
John John Jerry (også Nausea), i Ramones T-skjorte, leverer stødig og hamrende rytmisk bass.
Det er en radikal blanding av hardcorepunk, doom metal, thrash, punk og psykedelia som står seg godt og også skiller dem fra samtidige som Mastodon og Baroness. Referanser kan trekkes til såvel Melvins, Converge, Neuros8s, Black Sabbath og Orange Goblin, men også Pink Floyd må med blant referansene.
«Unspoken» fra «Ultraviolet» har et fint svevende melodisk hook som fenger.
«Running Red» fra nevnte « Static Tensions» kroner aftenen med nikk til Black Sabbaths «Iron Man». Jeg snur meg ser jeg folk synge med eller smile riktig så bredt. At det har tynnest litt ut i rekkene gjør ikke noe. Vi som er her lever oss inn i musikken og vet å verdsette hva vi får. Bandet gav også uttrykk for takknemlighet flere ganger underveis.
Det var tynnere befolket ute blant publikum enn under de to foregående artistene på Rockefeller. Likevel er det dette sidesporet fra ekstremmetallen som fenget mest både oss og en hel del andre dedikerte musikkfans. Hvert år er det slik at festivalbookerene finner plass til en slik rosin i pølsen, gjerne hentet fra den parallelle Roadburnfestivalens program. Det er vi glade for!
Del på Facebook | Del på Bluesky