Synthpop - løsrevet fra 80-tallet?
Intelligent synthpop for oss som likte det på åttitallet.
«Vi er inspirert av James, Joy Division og Nirvana!» sier de selv, men åpningskuttet «Technofear» stemmer dårlig overens med noen av de tre artistene. Den høres mer ut som om den hadde passet på ei skive av Ultravox eller The Human League anno 1984 eller deromkring.
Åttitallet, as. Hvilket fantastisk tiår for utviklingen av musikk! Elektroniske artister som Gary Numan, David Sylvian og Jean-Michel Jarre førte til en økt bruk av synth i mange genre. Vi hadde purunge Depeche Mode, Ministry på sitt søteste og Tears for Fears på sitt mest eksperimentelle (og interessante). Åttitallet var også tiåret der masseprodusert svada for alvor fikk dollar å rulle på.
Jeg tror jeg heller skal si at det aldeles ikke er noen åttitallsrevival på gang, men alle genre går i sykluser og vi har kommet til en tid med moderne og intelligent synthpop for oss som likte det på åttitallet.
For det er en vesensforskjell mellom dagens band og de som eksisterte for førti år siden. Skivene er gjennomgående bra. Det er høy kvalitet på låtmaterialet, det er god produksjon, og stadig flere band ser verdien i å dra inn både strykere og blåsere.
For temmelig nøyaktig to år siden slapp Host «IX» som ble starten på en fantastisk synthpoprevival for min del. The Slow Readers Club har riktignok holdt på siden 2009, men de er nye for meg.
«Stand tall, show no fear / Don't cry, cry no tears / This war has just begun / Don't bow to anyone ...
Rivers of doubt / You carved them through me / Into my head / Into my soul / Into my heart / Into my very being»
De sier sjøl «Technofear arrives as a bold statement of intent and remains true to The Slow Readers Club's knack of producing immoveable earworms, incisively targeting listeners on multiple fronts». Og ja, det er flere av låtene her som jeg har gått og nynnet på. Varierte og gode låter, bra tekster, dyktig band, hva mer kan man ønske seg?
Manchesterbandet består av Aaron Starkie (vokal), Kurtis Starkie (gitar), James Ryan (bass) og David Whitworth (trommer) og de har rukket å slippe sju skiver. Jeg var litt hekta fra første låta, men det er i «Little White Lies» at Aaron virkelig får vist frem stemmeprakten sin. Den er smått vidunderlig. Deretter kommer den ene perlen etter den andre. «Dear Silence» kunne vært på «IX». «Pirouette» tror jeg kanskje kan være et søskenstykke til Bronski Beats «Smalltown Boy».
«Show me light, show me hope, show me faith // Show me love I've never known, open mind, break the code // Show me light, show me hope, show me up // Show me all these things and more, open heart, you should know»
«Know This I Am» tror jeg er min favoritt, men jeg sliter voldsomt med å bestemme meg. Dette er ei interessant og variert skive som avsluttes med den såre balladen «Our Song Is Sung».
The Slow Readers Club har spilt i Oslo én gang før, i 2019, og jeg håper de kommer tilbake, for jeg liker det de har å komme med. Som alltid sliter jeg med å plassere dem i én bestemt genre. De er for varierte og for bra til det.
Låtliste: Technofear // Animals // Little White Lies // Dear Silence // Know This I Am // Boy So Blue // Pirouette // Puppets // Loved You Then // Our Song Is Sung
Del på Facebook | Del på Bluesky