Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

The Beths begeistret på Parkteatret

The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.


The Beths / Parkteatret / 08.10.25


Hele veien fra New Zeeland kommer The Beths - skal vi si et av de aller heteste indiebandene for tiden. De har nok gått litt under radaren for folk flest. Tydelig at dette er en godt bevart hemmelighet for «de som følger med» på musikkscenen (dvs. si kjernemålgruppe: De som lytter til Y2K m/Jørgen Hegstad på NRK).

Parkteatret hadde muligens fått plass til to til, helt bakerst i et helt stappa lokale. Men da måtte merchen ha pakket sammen - så fullt var det altså. Og ganske så varmt til oktober å være.

Auckland-kvartetten – med Elizabeth Stokes på vokal og gitar, Jonathan Pearce på gitar, Benjamin Sinclair på bass og Tristan Deck bak trommene – har siden starten vært kjent for å balansere mellom det såre og det energiske.

Gjennombruddet kom med "Future Me Hates Me" (2018), en eksplosjon av bittersøt powerpop som fanget både kritikere og publikum. Med "Jump Rope Gazers" (2020) skrudde de ned tempoet og åpnet døren til et mer reflektert og følsomt uttrykk, mens "Expert in a Dying Field" (2022) befestet deres posisjon som et av de mest konsistente og melodisk skarpe bandene i indie-verdenen.

Alt dette beviste de til gangs for et begeistret publikum på Parkteatret. Velkommen igjen, da blir det vel på Sentrum Scene?


Del på Facebook | Del på Bluesky

A Killer's Confession - snakk om å ta feil

(10.10.25) Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.


The Beths begeistret på Parkteatret

(09.10.25) The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.


Martin Hagfors matcher Robert Plant

(08.10.25) Jeg finner bare ett album denne høsten som tåler sammenligning med «Folk-A-Dots». Den utgivelsen er signert Robert Plant.


Death Metal til du dør!

(08.10.25) André Nautøy skriver at han innimellom har følt seg som Ivar Metal Aasen, altså i familie med eventyrsamleren. Det kan trygt sies å være årets metal understatement!


Diskopop-dronninga Sophie Ellis-Bextor

(07.10.25) Vi danset, jublet, sang med og veivet med hender og mobiltelefonlykter. En festkveld av de sjeldne!


Så nært at hun nesten puster deg i nakken

(06.10.25) Deluxe-utgaven er utrolig nok enda bedre enn originalen.