The Meffs - hurtig, akutt brennende
Det ble skikkelig fest på John Dee i Oslo søndag kveld da den britiske punkduoen The Meffs vartet opp med smittende energi og heftig publikums-engasjement. Rent adrenalin og krasse tekster med en edge.
The Meffs / John Dee / 30.03.25
Med hva de selv betegnet som dobbelt tempo skjøt duoen i gang. Lily på gitar og vokal og Lewis bak trommene.
Hun beveger seg mot oss med Telecasteren i hendene, ivrig jagende etter en form for respons. Gliser når hun ser et vennlig ansikt, poserer før hun jager videre til andre siden eller tar plass foran mikrofonen. Eventuelt tar hun turen bak til bandkollega Lewis bak batteriet, planter beina på trommesettet eller bare river av gitarriff mens hun titter på ham.
De møtes med mye kjærlighet og glede. Fra første øyeblikk fanger de publikums blikk og interesse. De holder oss interessert fra start til mål, selv om noen av låtene kan fortone seg snarlike lydmessig. Noen har sett de før som support for Frank Turner - som også produserte duoen i studio når de gjorde "What A Life".
På programmet stod heseblesende punk-bangere som like gjerne kunne kommet i 1982.
Likevel er The Meffs fra Essex i utkanten av London et av de heteste nyere bandene på punkscenen i Storbritannia om dagen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Den karismatiske, publikumsflørtende vokalisten oppildner og får i gang publikum så de umiddelbart glemmer at det er søndag. Hun eier lokalet med sitt raseri og sin glød, og får god hjelp fra makkeren som ved siden av bankende trommer også bidrar med inspirert mellomsnakk.
Musikalsk klarer de gjennom hyppige tempo- og taktskifter, luft og rom å gi låtene en slagkraft som var de flere enn to involverte.
Vi får hardtslående, enkle låter som kritiserer sosial urettferdighet, fascisme og en udugelig regjering, kun kort tid etter at Lamvrini Girls ga oss et tilsvarende syn på tilstandene i England.
Det er hurtig, akutt brennende.
Underveis forklarer de begge, men mest frontfiguren selv, bakgrunnen for låtene.
Vi engasjeres fort til å bli med på leken. Enten det handler om call response av slagord, dansing på scenen, poging i moshpit eller mottak og bæring av Lily ute blant publikum.
En cover av Prodigys "Breathe" tidlig i settet er både populær og passende. De roer tempoet noe for "Wasted On Women" og får frem feministisk solidaritetsfølelse.
"Far Right Stupid Fuckers" - forkortet til "FRFS" - forteller Nigel Farage og hans like hvor skapet skal stå. Et fint eksempel på at vokalisten henter inn publikum til å være med å rope frem budskapet.
"Stand Up, Speak Out" er et annet. Lily drar i gang en Wall of Death circle-pit blant publikum. Og vi blir villig satt til å rope "Fuck Donald Trump"!
Til slutt får vi også tittelsporet fra "Broken Britain, Broken Brains", demoen fra 2019; gitt ut midt under covid 19.
Avslutningsvis ber bandet publikum i salen om å være med på et gruppebilde samtidig med at de dundrer i gang disco-slageren "Born To Be Alive" med Patrick Hernandez over anlegget.
Det var en fornøyelig kaotisk og gøyal aften!
Del på Facebook | Del på Bluesky