Kan instrumental musikk fungere politisk?
Katastrofen i Gaza danner rammen for denne kvelden. Godspeed You! Black Emporor oppfordrer ikke akkurat til likegyldighet.
Godspeed You! Black Emporor / Sentrum Scene / 21.03.25
Godspeed You! Black Emperors opptreden på Sentrum Scene var en omveltende og sterk opplevelse. Men i likhet med fjorårets album "No Title As Of 13. February 2024 28340" - den rystende tematikken til tross - også litt mindre musikalsk bevegende enn tidligere live-møter med Montreal-oktetten. Dette, trass i at vi kunne kjenne det i hele kroppen; medfølelsen og beundringen for folket som lever i Gazas terrorvelde.
Dødstallene har nå oversteget 50.000 på Gaza, og eksperter anslår tallet til å være underrapportert. Tragedien fortsetter å utspille seg, uten at noen synes å kunne stoppe galskapen.
Vanviddet i den endeløse striden mellom Israel og palestinere, folkemordet og den stoiske utholdenheten til palestinerne, danner rammen for denne kvelden. Men alt er noe nedtonet, mer vârt og forsiktig, mer respektfullt kanskje.
Super-8 filmen i bakgrunnen brukes i mindre grad. Intensiteten og gløden er sterk, men noe omformet og mindre basert på spenningen mellom det vâre og det mer brutale.
Musikken har blitt mer melodisk og mindre voldsom. Mange ganger snarere ettertenksom og sorgfull. Det er på sett og vis også passende, selv om man også kan forestille seg voldsomt kakofonisk raseri til de rystende hendelsene. Her er det mer ulmende, refleksjon, respekt og ettertanke.
Det er på ingen måte subtilt, med brennende oljeraffineri og intense gatekamper. Detaljert, følsomt, gripende.
Buktende, repetetive, melodiske droner er basisen for mye. Vi starter som sedvanlig etter at bandet kom sammen igjen i 2010 med "Hope Drone".
Sophie Trudeaus fiolin er senter og fokus for mye. Også her i denne beklagende innledningen. Hun får raskt følge av den vibrerende trommingen til Aidan Girt og Timothy Herzog. Thierry Amar fyller på med kontrabass, andre ganger elektrisk bass - som Mauro Pezzente trakterer hele veien.
Det bygges opp mot et frenetisk raseri som også indikerer et bakenforliggende håp.
"Sun Is A Hole Sun Is Vapors" som åpner musikk-kollektivets "No Title As Of 13. February 2024 28340" strekkes ut, sakker ned og gir underveis plass til fine perkussive utfyllinger.
Påfølgende "Baby's In A Thundercloud" introduserer for alvor de tre gitaristene: Michael Moya, Efrim Manuel Menuck og David Bryant.
Bølger av tordnende støykaskader skyller imot oss, men vi får også mye skjønnhet og partier av vâr kontemplasjon. Tidvis legger de ned instrumentene,
setter seg på gulvet eller vandrer til siden og tar seg en drikkepause.
Det gis plass til enkle solopartier, men vi snakker først og fremst om et ekte og samspilt kollektiv.
Publikum rugger med til musikken, vaiende fra side til side, bak og frem eller andektig lyttende. Bare et par etter hvert rimelig animerte Mogwai-fans får nok, og velger fredagsnatten fremfor det brennende stilltiende politiske engasjementet i canadensernes glødende postrock.
Avslutningen med "The Sad Mafioso" fra "Godspeed You Black Emperor! - F♯ A♯ ∞" fra 1997 sitter godt. Til slutt spaserer de ut, en etter en, med instrumentene etterlatt i en kakofonisk støyende feedback av øde, bøyde gitarklanger.
To av dem kommer tilbake, og fader gradvis før lysene i taket kommer på. Støyen pågår i ti samfulle minutter. Tid for ettertanke.
En veldig intens kveld. Truende og ytterst tankevekkende, og så høylytt at man kunne føle det i marg og bein. Like fullt var nok dette den Godspeed You! Black Emperor-konserten som til nå har gjort minst inntrykk. Bevegende, meget bra var det, men ikke skjellsettende som tidligere konsertopplevelser på So What (9. august 1999), Rockefeller (31. mars 2002), So 36, Berlin (9. november 2012) og Sentrum Scene (25. april 2023).
Del på Facebook | Del på Bluesky