Skjermdump fra livefeed

Proffe RØRY på scenen

I skrivende stund er rundt 600 individer logget inn for å se en livesending fra Manchester. Garantert mange flere som ser på. Lyden er overraskende bra, bildet – det er skarpt av en skjerm - men langt der fremme ser vi en scene med en vokalist kledt i noe rødt, med blått og sort hår.


RØRY / O2 Ritz, Manchester / 11.03.25


Mer enn noen annen artist har RØRY skapt et trygt rom for sine fans. Og når du vet at en stor andel av den fanskaren ikke kommer seg på konsert, enten fordi de bor for langt unna eller sitter i rullestol og ikke fikk plass, eller ikke greier komme seg ut av huset fordi angsten tar knekken på dem, eller har SPD eller epilepsi eller agorafobi eller autisme eller ADHD eller måtte stå over fordi du hadde hjernedrypp kvelden før eller – hvorfor, er uvesentlig.

Og du er så søt og takknemlig og glad for å ha overlevd (og overrasket over at du faktisk er i live fortsatt) og har skjønt hvilken enorm rolle du spiller i så mange enkeltpersoners liv. Ikke minst fordi du ser hvordan forumet du igangsatte har utviklet seg til å bli en helt egen entitet, der medlemmer støtter hverandre og finner venner og sørger for at de som kanskje ikke har turt dra noe som helst sted, faktisk drar på konsert fordi det er et trygt rom.

Hva gjør du da? Jo, du poster i forumet «Kveldens konsert blir live streamet!». Enkelt og greit. I motsetning til min første digitale konsert – Ministry i 2022 – er dette bare et enkelt mobilkamera, men lyden er krystallklar. Publikum synger med og jubler, og det er nesten like bra som å faktisk være der.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt misunnelig på de som får sett henne live. Noen artister sier ikke et kløyva ord fra scenen. RØRY er ikke en slik. Hun prater, forteller om livet sitt, om selvskading og avhengigheter, om misbruk og avvisende familie, om hvor glad hun er i det fantastiske støtteapparatet forumet har skapt. Ikke minst om hvor bra livet hennes har blitt de siste årene.

Nå høres hun ut som en litt «girl next door», men det er ingenting hverdagslig eller simpelt over henne. Proffe låter, dyktig band, super lyd og dama har en helt fantastisk stemme. Lista mi med artister jeg bare må se – enten for første eller tiende gang – er kort, men hun står rimelig langt opp på den.

Fordelen med en digital konsert er selvfølgelig at man kan se den igjen og igjen. Mitt nyeste bokmerke kommer garantert til å bli dratt frem og delt mange ganger de neste dagene.

Låtliste: In The Bible // if pain could talk, what would it say? // UNCOMPLICATED // Baby Vendetta // Help Your Friends Get Sober // My Chemical Romance // My Funeral Song // Jesus & John Lennon // ANTI-REPRESSANT // ALTERNATIVE // FAMILY TREE // One Drink Away // the apology i'll never receive // MORALITY $UICIDE // hold on // WOLVES // The Atheist // SORRY I'M LATE // BLOSSOM


Del på Facebook | Del på Bluesky

Røry - en sann rollemodell

(18.02.25) Hva får du om du blander sårheten i stemmen til Karen Carpenter, styrken i stemmen til Amy Winehouse, sårbarheten til Janis Joplin, den brutale ærligheten i stemmen til Chester Bennington?


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.


IAMX etterlot et sultent publikum

(29.09.26) IAMX er opprinnelse, det er rått og brutalt og dystert og svett og sex og kunst og åpenbaring.


Songs in the Key of Life - 50 år!

(28.09.26) I dag er det nøyaktig 50 år siden Stevie Wonder ga ut "Songs in the Key of Life", 28. september 1976. For min egen del er datoen nesten like spesiell av en annen grunn, fordi for nøyaktig 30 år siden, på albumets 20-årsdag i 1996, var jeg 17 år gammel og fikk beskjed av en klassekompis om at dette var en plate jeg bare måtte høre.


Aux Animaux - et moderne one woman band?

(27.09.26) Dette var akkurat så svett, dyrisk dystert og likevel beinhardt melodisk som en darkwavekonsert skal være.