David Bowie og Joy Division – hvem var viktigst?
Børre Haugstad er i gang med et slags livsverk. I år har han kommet til nummer 6 i serien om vinylens historie.
Jeg skjønner at han må holde på seriens hovedtittel, men midt på 80-tallet ble jo faktisk kassetten et slags bærende produkt – både kommersielt og som plattform for alle som fulgte pønkens parole, Do It Yourself – DIY. Her i landet styrte Helge Gaarder egne spalter for kassettutgivelser i våre egne spalter. Haugstad får selvfølgelig med seg dette fenomenet.
Boka vrimler av lister – lister av varierende betydning, vil jeg si. Han gjør en fornuftig vurdering når han sidestiller hitlistene i BBC og NME på 70-tallet, og han lar deg bade i mer og mindre stilige single-covere.
Bare illustrasjonene er vel verdt å investere i dette som en stilig coffee table book.
Her er mest fakta, men Haugstad inviterer også til debatt. Har det gått 50 år siden det var noen vits i å høre på Rod Stewart? Gikk Sting i Rod Stewart-fella, da han slutta å lage popmusikk som utelukkende var ment for de helt unge lytterne? Hvordan hadde det seg, at Peter Gabriels «Biko» aldri ble nr. 1?
Forfatteren går ofte veldig detaljert til verks. Musikkmagasinet MOJO lagde sin Topp 100 over de viktigste pønk- og pønkrelaterte singlene, ganske selvfølgelig toppa av Sex Pistols’ «God Save The Queen». Problemet til Haugstad er at MOJO også tok med musikk som ble gitt ut av artister som hadde tilhold utafor Storbritannia, hele 30 i tallet. Altså måtte Haugstad lage sin egen Topp 100, med utelukkende britiske artister. Til topps også på hans liste? Sex Pistols.
John Lennon ble skutt og drept 8. desember 1980. Fra slutten av desember samme år til begynnelsen av februar 1981 føyk han til topps med hele tre låter – «(Just Like) Starting Over», «Imagine» og «Woman».
Haugstad mener David Bowie sto på skuldrene til The Beatles, og utnevner «Honky Dory» (1971) til hans beste album. Andre framhever «Low», og mange vil være uenig i at Bowie aldri nådde høydene fra den såkalte Berlin-trilogien – «Low», «Heroes», «Lodger» (1977-79). Hva med «Scary Monsters» (1980) og «Blackstar» (2016)?
Siden boka i stor grad henvender seg til nerder, benytter jeg anledninga til å påpeke et par slurvefeil. Det er ikke riktig at Bowie gjorde noe nytt ved å plassere det elektriske pianoet sentralt i lydbildet på «Honky Dory». Rick Wakeman spilte akustisk piano under hele innspillinga, akkurat som Paul McCartney gjorde på «Let It Be».
Det tar seg heller ikke bra ut at Haugstad gir «Blackstar» tittelen «Dark Star».
Med utgangspunkt i «An Ideal For Living» (7’’) vier Haugstad over 40 sider på Joy Divison/New Order. Nesten en firedel av boka. Var de virkelig så viktige? Selv om det kanskje er riktig at New Order «oppfant» trommemaskinen? Som jo ble til et rytmisk helvete utover på 80-tallet!
De beste britiske albumene i en smått mystisk kåring fra musikkaviser tatt opp i perioden 1995-2024. The Smiths havner på topp med «The Queen Is Dead”, og får også med “The Smiths” og “Hatfull Of Hollow», før vi kommer til 19. plassen, der vi finner «Exile On Main St.» med The Rolling Stones. Elton John blir nummer 132 med «Goodbye Yellow Brick Road»; David Bowie nummer 49 med “Heroes»; The Beatles nummer 56 for «Let It Be”, Elvis Costello nummer 73 for “King Of America”; Pink Floyd nummer 110 med «The Wall”; Deep Purple nummer 130 for «In Rock”, Motörhead nummer 157 med “Ace Of Spades”; Genesis utropes som nummer 166 for «Selling England By The Pound”; Jethro Tull havner på 175. plass med «Aqualong».
Haugstad har helt rett: Her fins nok å ta tak i for de som ønsker å sette britisk popmusikk under lupen!
Vi får et fint kapittel om 2Tone, etiketten som viste vei i kombinasjonen reggae & ska & punk; den atskillig mer militante bevegelsen som ble kalt OI!; The Specials som talerør for post-pønken, et talerør for et britisk samfunn i trøbbel. Maggie Thatcher.
Etter ha avlagt en visitt hos Kate Bush, avslutter Børre Haugstad med et kapittel om Vivienne Westwood – designeren som gjorde pønk-kostymet, fillete olabukser og sikkerhetsnål i øra, til mainstream mote. Hun plasseres på linje med Pablo Picasso, Marcel Duchamp og Andy Warhol.
Min hovedinnvending mot boka er at den virker smått tilfeldig sammensatt. Var Joy Division/New Order virkelig så mye viktigere enn Elton John, Genesis, Paul McCartney, Led Zeppelin, Iron Maiden, Blondie, The Pretenders, The Police og Black Sabbath?
Jeg kommer til å tenke på et fornuftig ordtak i musikkjournalistikken: Kill your darlings.
Med disse innvendingene, anbefaler jeg likevel denne boka på det aller varmeste. Men vit at du må være relativt godt over middels interessert - både i musikken, og for eksempel i hvor mye en Joy Division-singel har steget i verdi på samlermarkedet.
Du får hundre spørsmål i en quiz til slutt, og du kan jo prøve deg: Roy Wood toppa de britiske listene to ganger i 1973, med hvilket band?
De foregående utgivelsene i denne serien kan du lese om her.
Del på Facebook | Del på Bluesky