Hvor gøy er det ikke med lister i pop-musikken?

For noen (ganske mange) snakker vi om en slags hovedfavoritt som fritidssyssel: Hvilket band er best? Hvilken låt er best?

Av Arild Rønsen // 03.11.22

I bind 4 handler det om «Topp 100 - singler». For det meste tar han utgangspunkt i listene i New Musical Express og Rolling Stone i perioden 1976-2021. Ikke overraskende, finner Haugstad at Rolling Stone er mye mer opptatt av afro-amerikansk musikk og hiphop enn de er i NME. Det er ikke den viktigste britiske musikkavisa som henger Aretha Franklin og Public Enemy helt i toppen av treet.

Fins det noen mer subjektiv journalistikk enn musikkjournalistikken? Nei. Og innafor musikkjournalistikken – fins det noe mer subjektivt enn «hva er de 100 beste singlene gjennom tidene»? Nei. Skal man leite etter objektivitet i sakens anledning, må man gå til salgstall. Og det er jo ikke veldig interessant.

Leserne av musikkaviser elsker dette stoffet. Hos oss i PULS fikk vi hundrevis av innsendte svar – per post – når vi ville ha svar på hva våre lesere var «Årets beste» i diverse kategorier.

Denne typen lister settes som regel opp av godt voksne folk, som for eksempel Torstein Selvik & Co, et panel som stundom lager lister for Dagens Næringsliv. Børre Haugstad føyer seg vel godt inn i folden; her er hans Topp 10 gjennom tidende:

1) Beach Boys, Good Vibrations, 1966
2) Bob Dylan, Like A Rolling Stone, 1965
3) The Rolling Stones, (I Can’t Get No) Satisfaction, 1965
4) Nirvana, Smells Like Teen Spirit, 1991
5) The Beatles, Strawberry Fields Forever, 1967
6) Marvin Gaye, I Heard It Through The Grapevine, 1968
7) Sex Pistols, God Save The Queen, 1977
8) Beach Boys, God Only Knows, 1966
9) Aretha Franklin, Respect, 1967
10) Joy Division, Love Will Tear Us Apart, 1980

Ei liste satt opp av en 25 år gammel musikknerd, ville selvfølgelig sett helt annerledes ut. Boka stinker av subjektivitet – morsomt! En debattbok!

Eksempel: «David Bowies album ‘Ziggy Stardust’ (1972) var en fenomenal rockeplate, men kan ikke måle seg med verken ‘For Your Pleasure’ (1973) eller forløperen ‘Roxy Music’ (1972).

Dette er i mine øyne og ører fullstendig hårreisende! Men sånn skal denne boka leses; som en vennlig krangel over en øl på pub.

Dette er ei bok som burde hatt undertittel «av nerder – for nerder – om nerder». Haugstad: «Målet mitt med boka er jo å skape diskusjon. Å erte alle ‘spesialistene’, ‘kjennerne’, ‘gutta som har peil’».

Ingenting er morsommere enn det, Børre. Og tro meg - det handler bare om menn, og dem er det mange av. Jenter flest er antageligvis for glupe til å bedrive denne typen meningsløs fritidssyssel.

Du får coverne av alle singlene som havner på Børre Haugstads «Topp 100», og sidene 136-174 er tettpakka med «Topp 1242» (sic!) – tidenes beste låter i 23 kåringer …

Som sagt: «Av nerder – for nerder – om nerder». Men gøy, er det!