En eventyrlig god fortelling omTramteatret
Historia om Tramteatret er fortellinga om noe av det viktigste, mest besynderlige og mest utrolige som har skjedd i norsk teaterliv. Hvilken røre denne gjengen evna å skape!
De spredte etter hvert sine armer og bein i mange retninger. Men skrapt til beinet - Tramteatret var politikk. Tramteatret er umulig å forstå seg på uten å legge medlemmenes politiske ståsted – og tidsånden - til grunn.
De oppsto i kjølvannet av EEC-kampen i 1972, da også Vietnamkrigen gikk inn i sin siste fase. AKP(m-l) ble stifta i 1973, og rundt partiet blomstra kulturen. Dag Solstad skreiv en roman der tittelen rett og slett var datoen for folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC/EF (som vi i dag kjenner som EU) – «25. septemberplassen». Vömmöl Spelmannslag ble store pop-stjerner der de feide landet rundt med tekster som «husk hva Lenin og Marx og Mao sa».
På teaterscenen pågikk en liten – nei, større – revolusjon, på selveste Nationaltheatret. Skuespillerne ville ikke lenger nøye seg med Ibsen; nå skulle det lages eget, nyskrevet, brennaktuelt teater. I rask rekkefølge fikk vi «Svartkatten», «Pendlerne» og «Jenteloven». Den fantastiske visekomponisten Finn Ludt (1918-92) skreiv mange av sangene, for dette var mye mer enn teater – vi snakker syngespill.
Et tidsbilde: «Svartkatten» tok utgangspunkt i konkursen ved AS Vestfos Cellulose, der 250 arbeidere mista jobben, men var like mye et innspill i kampen om norsk medlemskap i det som da ble kalt «det europeiske fellesskap». Store navn sto i kø på scenen og i platestudio. Frøydis Armand, Veslemøy Haslund, Jan Hårstad, Egil Kapstad, Lars Andreas Larssen, Janken Varden, Jan Garbarek, Ole Jacob Hansen, Radka Toneff.
Alle inntektene fra stykket gikk til Folkebevegelsen mot EEC og den ml-dominerte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid.
I opptakten til folkeavstemninga i 1972, lagde Arne Garvang «Syngespillet mot EEC». Det kom ut på plate, og kan med rette betegnes som opptakten til Tramteatret. Og det fungerte som politisk propaganda. Undertegnede med sin gitar, kunne alle sangene på rams!
Tramteatret sprang ut av dette miljøet - og selv om de aldri var noe «ml-teater» ble de trykket til brystet av en voksende horde marxist-leninister. De var liksom «våre folk», på samme måte som Vømmøl Spelmannslag var det. Etter hvert kom likevel tilhørigheten til ml-bevegelsen og plateselskapet MAI til å føles som en tvangstrøye.
Tramteatret var en gjeng unge voksne i tjueåra. De kom fra vidt forskjellig bakgrunn, men hadde felles interesse i å lage «teater for folket». Terje Nordby skreiv tekstene, Arne Garvang var ansvarlig for musikken – etter hvert fikk han følge av Anders Rogg på komponistsida. Sammen sto de bak en hel drøss pop-hits – spør en du kjenner, nær sagt i alle aldre, om hen kan synge «her kommer Pelle Parafins Bøljeband»!
TV-seriene «Serum Serum» (1980), «Pelle Parafin og automatspøkelsene» (1981), «Hemmelighetene i B-by» (1982) og «Randi og Ronnys restaurant» (1986) ble folkeeie på alvor. Husk at vi hadde én TV-kanal! Og alle skulle se «Halvsju»!
Tramteatret hadde en nærmest overnaturlig sans for timing. Debutforestillinga «Deep Sea Thriller» (1977) kom bokstavelig talt samtidig med utblåsninga på Bravo-plattformen i Nordsjøen. Fire år seinere presenterte de «Det enkleste er pistol», dagen før USAs president Ronald Reagan ble utsatt for et attentat.
De ble aldri rike på sitt virke i teaterets tjeneste. Til og med i sin storhetstid overnatta de hos «venner og bekjente». På besøk i Tromsø ble noen av dem pålagt nattevakt på Oktober-bokhandelen, som da var trua av nynazister. Da Elsa Lystad kom med i gjengen ble det mer «Elsa-hotell». Men da var vi kommet veldig langt inn mot slutten av Tramteatrets levetid.
Tramteatret eksisterte i 10 år, veldig lang tid for en friteatergruppe. Til tross for enorm suksess, skranta økonomien hele tida. Det koster å holde liv i 12 + «amatørskuespillere». Og hvilken vei skulle de velge? Bli et «pop-band» - som de til tider ble, blant annet med invitasjon til deltakelse i Melodi Grand Prix – eller skulle de først og fremst være et politisk og nyskapende teater?
Personkonflikter? You bet. Denne boka gir innblikk i noen av dem, og konfliktene måtte jo komme: Her ble mange av de viktige avgjørelsene tatt gjennom avstemning i allmannamøter!
I 1986 var det slutt på moroa. Tramteatret hadde da produsert seks musikkrevyer og en liten kammermusikal som het «Rats», én radioserie, fire TV-serier, 10 LP-album, 11 singelplater - i tillegg til en rekke konserter. Alle detaljer er sirlig, kronologisk referert i Leif Gjerstads bok.
Kom deg i bokhandelen. Omtrent i takt med den nakne greven som jager neger med øks!
Del på Facebook | Del på Bluesky