Derfor slo Vømmøl Spellmannslag ned som en bombe i norsk musikkliv
Vømmøl Spellmanslags «Vömmöl’n» fra 1974 er en av de største sensasjonene i norsk musikkhistorie. Det handler mye om musikken og tekstene som sådan, men like mye i musikk-industriell forstand. Selvfølgelig fortjener albumet ei bok.
Kort oppsummert historie: «Vömmöl’n» var første utgivelse på det radikale plateselskapet MAI. Med et salg på over 50.000 kom det til å finansiere en hel haug andre utgivelser på selskapet. Spellmannslaget var en kvartett bestående av lurvete studenter. Ikke bare sang de på norsk; de framførte også sangene på en ganske så smal trønderdialekt. Lysår unna Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker.
Men høsten 1974 tok de seg til toppen av Norsktoppen (viktig den gang), for å bli der i uke etter uke. Platebransjen satt der og klødde seg i huet. Hva skjer ‘a?
Det er ikke det minste merkelig at platemogulene ikke skjønte bæret. De som tjente penger i bransjen, gjorde det gjerne gjennom å la norske vokalister synge coverlåter – mange svenske – i norsk språkdrakt. Stikkord: Arne Bendiksen.
Låtskriver Hans Rotmo skapte sitt eget, strikt todelte univers. I Vømmøldalen bodde arbeidsfolket, i Porselenstrand holdt rikfolket hus. De som skapte verdiene, arbeidsfolket, og de som satt på kontor og tjente seg rike på andres arbeidskraft. Arbeid mot kapital. I Vømmøldalen dansa folk til pols og reinlender, i Porselenstrand gikk det i tango.
Mange mente at Vømmøl Spellmannslag var et underbruk av AKP(m-l). Ja, det verserer historier om at AKP(m-l)-ideologen Tron Øgrim måtte godkjenne tekstene! Da er det lurt å vite at de fleste av Rotmos tekster var skrevet i god tid før AKP(m-l) så dagens lys.
Men at Vømmøl Spellmannslag hadde et særdeles godt forhold til ml-bevegelsen – det hersker det liten tvil om. På oppfølgeren «Vømlingen» i 1975, synger Rotmo:
D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl
Da e d opp te mæ å dæ
ka lei allting ska ta
å huss på det som Lenin og Marx og Mao sa
D e itjnå som kjæm tå sæ sjøl
Og dette ble omtrent like populært som Halvdan Sivertsens håp om at «vinden i fra høyre snart vil snu»!
Medlemmene i Vømmøl Spellmanslag ble store popstjerner på ytterste venstre fløy. Nesten Hoola Bandoola Band, som ble fronta av Björn Afzelius og Mikael Wiehe. Veit du forresten hvordan det har seg at debutplata til Vømmøl Spellmanslag fikk tittelen «Vömmöl’n» - altså med svenske ö-er? Den grafiske designeren var svensk!
Men hva var det med Vømmøl-musikken, som gjorde den så fantastisk populær - ikke minst i studentkretser? Hos et publikum som på ingen måte hadde til hensikt å bosette seg verken i Vømmøldalen eller Porselenstrand?
Vømmøl-sangene var utprega folkelige, både i musikk og tekst. Et prakteksemplar på «folkets musikk»; et mye omdiskutert uttrykk på denne tida. Studentene elska kampen mot profittjag og sentralisering, og de som bodde på bygda identifiserte seg øyeblikkelig med arbeidsfolket i Vømmøldalen. I Porselenstrand sto ikke stemninga i taket.
Hans Weisethaunet har skrevet ei overraskende akademisk anlagt bok om «Vömmöl’n». Forfatteren er professor i musikkvitenskap, og skriver for eksempel om «det som (ender) på det som kalles en maj-septim-akkord, gjennom alle tider selve jokeren når det gjelder å markere retur til tonalt hjemsted i musikken».
Men ikke la deg skremme. Du trenger på ingen måte å ha gått på Musikkhøyskolen for å få utbytte av denne boka. Først og fremst er den en skarp analyse av Vømmøl-fenomet. Og forfatteren har rett når han oppsummerer:
«Tematikken er tett på det som skulle bli kjernen i Vømmøl-konseptet – kort oppsummert som parole: Nei til rasjonalisering, sentralisering og rasering av bygda.»
Del på Facebook | Del på Bluesky