Bel Canto er tilbake i meget god form
Det er ikke enkelt å forklare hva "arktisk" betyr. Men dette er arktisk. Bel Canto er tilbake.
Ryktene har gått en stund, men nå er det altså sant. Duoen er tilbake igjen med nytt album - «Radiant Green». 22 år etter «Dorothy’s Victory» er de igjen klar for å øse av sitt musikalske univers.
Foruten en liten konsertrunde i 2017, har det vært farlig stille fra duoen. Det har gått lang tid, men det kan nesten ikke merkes på det musikalske. «Radiant Green» låter så absolutt Bel Canto. Kalde, arktiske toner strømmer ut av høyttalerne med Anneli Dreckers umiskjennelige stemme svøpt inn i lydlandskapet. Det oser av kreativitet og spilleglede.
Albumet åpner med «Grass Mint Crisp», som også var første smakebit som kom tidligere i år. Jeg skal innrømme at skepsisen slo litt inn der. Følte at noe manglet, det var ikke like magisk og trollbindende som tidligere. Men heldigvis blir det motbevist i neste låt, «Erlkönig». Her slår duoen ut i full blomst. Anneli har bearbeidet Goethes tekst og er herlig og isende lydsatt.
Den magiske “Train Window Girl” smyger seg innpå deg. Her strekker magien seg langt utover hva man kan drømme om. Strykere manøvrerer seg gjennom det musikalske landskapet, mens det klimpres på gitarer og den vakre saksofonsolen til Steven Brown fra Tuxedomoon smyger seg inn. Legg på Anneli Dreckers franske vokalfremføring og det er nærmest fullendt. Man tas med inn i en liten film i musikalsk fremtoning. Du kan se for deg hvordan verden passerer utenfor vinduet, mens toget farer frem.
De har fått med seg originalmedlemmet Geir Jenssen, bedre kjent som Biosphere, på to av låtene på albumet. Hans er med å sette sitt preg på produktet. Jenssens tilnærming til elektroniske lydkulisser tas inn, og man hører tidlig Bel Canto i det fjerne. Når Sondre Lerche i tillegg gjør full crooner på «Virginia» og de iskalde beatsene strømmer ut på «Lake Ice» tar de oss med tilbake til tidenes morgen. Det svevende og melodiøse alvoret ligger der fortsatt.
Et lite hvilespor mot slutten av albumet, “The Winds Of The Milky Way”. Musikalsk låter det fint og Nils Johansen har fritt spillerom, men det faller igjennom og forblir litt heismusikk. Men om man tar den som et vorspiel til avslutningssporet “Wave Without A Shore” fungerer det maks. Gitarflikkingen tas med videre til et stille, nedtonet lydbilde. Med Nils Petter Molværs trompet og celloen til Frida Fredrikke Waaler Wærvågen gir det albumet en vakker, mytisk avslutning som tar oss med ut i natten.
Bel Canto skal gjøre noen få utvalgte konserter gjennom sommeren, med første konsert på Festspillene i Bergen 29. mai.
Del på Facebook | Del på Bluesky