Helsinki Horizon - alt-rock fra Trondheim
Dette er ei rocka skive. Trommer og riff driver det fremover med et godt tempo. Når du lytter til skiva; bruk gjerne litt tid på kunstverkene som hører til hver av låtene.
«Sorry Siri, denne skulle til deg!» Oi! Moro. Første gang noen har bedt om at skiva skal sendes til meg. Litt bakpå for tida, men laster ned, skal ut på skautur, da er det greit med ny musikk. Første tanken er at dette kanskje er en samler? Andre at dette må være et konseptalbum - for det er samme kvinnelige vokalen, men voldsomt variabel skive genremessig.
Vaser rundt i skauen. Lurer av og til på om spilleren har hoppa til ei annen skive. Neida, svensk vokal (som jeg etter hvert har funnet ut at heter noe så fantastisk som Öllegård Bengtsdotter) der det er sang, så da lander jeg på konseptalbum. Som for så vidt viser seg å være korrekt når jeg leser presseskrivet, men da har jeg forlengst fått dilla på «Sirens».
Helsinki Horizon er (i hovedsak) fra Trondheim og kaller seg et «alt-rock-ensemble», et begrep jeg i grunnen er enig i. Da trenger vi kanskje ikke dra inn noe forsøk på å bestemme sjanger. På en god dag er jeg elendig til det, med ei skive så variert og spenstig som denne hadde jeg nok dratt ut alt håret mitt i jakt på en sjanger.
I helgen var det Susanna med Baudelaire, i dag er det Helsinki Horizon som tolker Homer’s «Odyssé». To forfattere som jeg har grei kjennskap til uten å ha lest ferdig verken «Les Fleurs du mal» eller «Odysséen». Sammenlignbare? Nja. Jo. Men der Baudelaire krever publikens «yttersta tystnad och uppmärksamhet» er det en mer laidback variant av Homer vi her blir presentert for. Originalen er (for de uinnvidde) ett dikt som spres over 24 bøker eller 12.109 linjer. Jeg skal ikke si det er gudsjammerlig kjedelig, men det er nok en grunn til at jeg aldri leste det ferdig …
Jazzkompisen liker det han hører. Skiva går selvfølgelig på repeat i bilen. «Alt blir mer spenstig og tøffere med litt jazzelementer, dette skal jeg sjekke ut!»
Helsinki Horizon. Jeg kan selvfølgelig skrive at Helsinki er en fantastisk vakker by og alle burde dra dit og stikke innom det fantastiske biblioteket og oppleve en konsert i Musiikkitalo (som jeg aldri greier å skrive riktig fordi det er for mange bokstaver der) som kanskje har verdens beste akustikk, hilsen Blixa Bargeld, så viser det seg at navnet ikke har noe som helst med den finske hovedstaden å gjøre.
Har du noensinne opplevd den sære følelsen av å komme «hjem» til et sted du knapt har vært før? Der alt bare kjennes riktig? Andre gangen jeg besøkte Kyiv (første gangen varte bare i tre dager) var det som å komme hjem. Alt føltes helt riktig. Byen ønsket meg velkommen. Sånn føltes det litt å spille «Sirens» også. Dette var musikk som appellerte til meg fra første note. Ingen fremmedelementer, ingen stress, ingen følelse av at det var noen pausemuzaklåter som de kunne droppet. Jeg ble faktisk irritert da telefonen ringte og forstyrret et par låter.
Greia med konseptalbum er at da kan man vandre gjennom sjangre som man sjøl ønsker, mix’n’match og bryte «regler» og gjøre akkurat som man vil. Forrige konseptalbum jeg hørte var «Take Me Back to Eden» med Sleep Token. «Sirens» er fullt på høyde med den, men kanskje litt mildere, litt mer laidback, dog rocka nok (pulsklokka var hæppi med treningspulsen i dag).
Bare for å være helt klar: Dette er ei rocka skive. Trommer og riff driver det fremover med et godt tempo. Når du lytter til skiva; bruk gjerne litt tid på kunstverkene som hører til hver av låtene. Da jeg vokste opp, var mye av gleden ved ei nyinnkjøpt skive å lese cover og bilag fra første til siste bokstav, glede seg over bilder og design, og selv om «Sirens» ikke er sluppet på vinyl (men det kommer!!!) så er artwork allerede klart. Jeg er veldig glad i helhetlige utgivelser, der artisten har tenkt på å lage et produkt og ikke bare låter som kan strømmes!
Ei god skive kan jeg ha på repeat i bilen i mange måneder. Jeg pleier ikke trykke «eject» før jeg hopper over minst halvparten av låtene. Dersom «Sirens» hadde vært på cd, tror jeg lett jeg kunne glemt den i spilleren til neste år en gang.
«Sirens» får mer enn bestått på både skauturtesten og roadtriptesten. Den er spenstig og elegant, rocka og laidback, musikken er lett tilgjengelig og moro å danse til over myr og mose. EPen «Signal Flares» (2021) er lastet ned og klar for dagens skautur, og jeg gleder meg til å følge bandet videre.
Bandet per i dag består av Snorre Hovdal (gitar, bass, tangenter, komponist), Öllegård (vokal), Geir Knarbakk (trommer) og viNd (gitar). I tillegg er gjestelista på skiva lang og vakker og inkluderer Tomas Järmyr (trommer), Johan Engdal (kor), Kurt Sprenger (gitar), Dalai Cellai (cello), Ragnhild Kronberg Larsen (trompet) og Rebekka Mendelsohn Wenngren Ytrehus (klarinett). Med venner som dette, trenger man ... eh ... da blir debutalbumet helt utrolig bra!
Et bittelite ønske/krav til bandet på tampen: Altså, dere må jo ha sleppefest. På scena, ikke bare på nett. Jeg har lyst til å la meg omfavne av stemmen til Öllegård og danse meg gjennom mengden. Dessuten vil jeg ha flere låter. Når det er sagt, skal det sies at «Sirens» er variert nok til at den trygt kan gå på repeat i en uendelig lang skautur (litt som Ingvild Hammer) uten å kjede meg, som er veldig positivt!
Del på Facebook | Del på Bluesky