Kjedelig filmmusikk fra Trent Reznor

"Du anmelder aldri noe NIN-relatert" var det noen som sa. Sant nok, men det er over seks år siden "The Background World" som var RÅ. Men noen bra skive har de ikke hatt siden Year Zero (2007), synes jeg.


Altså: Da Trent Reznor først begynte å lage musikk, syntes jeg det var "litt popaktig". Da Bowie slapp "Heart's Filthy Lesson" - det var mitt "Oddvar Brås stavbrekk-øyeblikk". Jeg satt på kontoret til Norsk Rockforbund og jobba med promo for Oslo Rockfestival og radioen var på, og HERREGUD - det høres ut som ei ny NIN-låt! Med Bowie på vokal!!! Og ja, jeg husker bordet jeg satt ved og de rotete haugene der og hvordan Lars og Lars spelte multiplayer Doom på nettverket og hvordan det låt og SJITAS.

Mange år har gått siden dengang. Det er en tid og sted for alt. Den depressive, massivt dopavhengige drittungen som fikk være roadie for Revolting Cocks og fikk David Bowie som mentor og har de mest ekstreme fansa. Jeg burde i grunnen ikke si noe; jeg fløy til London for å se Nine Inch Nails på Royal Albert Hall i 2018 og bodde på et skikkelig sleazy hostel i London og havna på tequilafylla med vilt fremmede og sovna på tuben og ja. Jeg var godt over 40 da, i tilfelle noen lurer, så endelig gammel nok til å gjøre ungdommelige galskapens ting.

Trent ble nykter (i stor grad takket være Bowie), gifta seg med Mariqueen Maandig (fra How To Destroy Angels), og har produsert minst fem barn siden dengang. Samt laga Oscarvinnende soundtracks med Atticus Ross. Jeg har ikke dumpa Reznor (som jeg har gjort med andre artister), jeg bare venter på litt mer spennende ting. Der Seigmen kan lage instrumentallåter som gjør at jeg bare vil ha mer, greier ikke Reznor/Ross å fenge meg. Jeg synes at Ghosts (2008) er vellaget, men ufattelig kjedelig.

Jeg så faktisk "Bird Box" (2008) fordi "alle" mente soundtracket var fantastisk og filmen likeså. Har du sett den? Ikke kast bort tida på den. Den føltes som keiserens nye klær. Halvannen time av livet man ikke får tilbake.

Reznor/Ross er ikke dårlig. Det er bare litt kjedelig, synes jeg. Det er sikkert skikkelig bra teknisk, men dette er for spesielt interesserte. Hilsen hu som har utallige soundtrack-lper i samlinga fordi at i gamle dager, da laget man skikkelig bra filmmusikk som man lyttet til i evigheter! Og minnene fra fimen satt spikret. Platoon. Wall Street. St. Elmo's Fire. Apocalypse Now. Miami Vice.

Halvveis i skiva setter jeg den på pause. Dette er døll synth. Sikkert vellaget og intelligent og perfekt til filmen, men som musikk er det rimelig kjedelig. Har hørt det før. Vil heller høre på Seigmen igjen. Fyttikatta, Seigmen er det beste norske bandet noensinne!

At Trent Reznor er et geni er det ingen tvil om. At han har et bedre liv nå enn gjennom 90-tallet, det samme. Men det er noe med avhengighet, galskap og genialitet. Heldigvis er det nok av bra materiale å lytte til fra gamle dager!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.


Tasmin Archers musikalske gryte

(19.09.25) De 11 låtene glir behagelig av gårde, med et uttrykk som både føles tidløst og smått eksperimentelt. Låtene glir forbi som skyer man nikker til, men ikke helt husker fasongen på.


Spidergawd - bare å glede seg til neste kapittel!

(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!


Salmer for gitar og orgel - en mektig opplevelse

(15.09.25) «Vi skal spille hele skiva tvers gjennom, så dere behøver ikke tenke på når dere skal klappe. Det kommer etterpå, kanskje sammen med et par hits. God reise!» Sånn ønska Knut Reiersrud velkommen – og for en ferd vi ble tatt med på!


Senser - noe så sjukt rått!

(13.09.25) De har lagt musikalske uenigheter bak seg. Nå er de en energibunt som har det gøy på scenen!


Et kompromissløst Suede

(12.09.25) Suede er ute med sitt tiende album. De klinker til med et absolutt perfekt album, mørkt og dramatisk. «Antidepressants» viser at de fortsatt er et spennende band. Et band som fornyer seg og går videre, selv mer enn 30 år etter debutalbumet.