Hilja: Sprek musikk, i konstant endring

I et tidligere liv, for lenge, lenge, lenge siden, var jeg (visstnok) verdens eneste kvinnelige platedirektør. Selskapet het Siri Rekkårdz (naturlig nok), det ble vel i underkant av tredve utgivelser i løpet av fem år og kriteriene mine var i grunnen at jeg skulle synes at det var feeeet musikk. Hilja hadde nok vært rimelig høyt oppe på lista over artister jeg ville gi ut.


“Flink” starter med “Jeg kjeeeeeeeeeeeeeder meg”, og jeg kan identifisere med teksten selv om jeg er litt eldre enn Hilja.

“La meg være ung og dum // jeg driter i hva du syns om meg // fakk det // jeg er lei //jeg vil bare sitte her og kjede meg // driter i alt // driter i deg // la meg være i fred”

Jeg kan i grunnen identifisere med alle tekstene hennes, og jeg tipper de aller fleste av dagens unge kan gjøre det samme. Ikke bare de unge. Jeg kjenner mange som sliter med at det de sier blir hørt, men at det i grunnen ikke registreres hos den som “lytter”. Når sluttet vi å lytte?

“Det er bare å begynne å høre etter når jeg snakker // begynne å forstå”

Pressemeldinga tituleres med “Hiljas musikk du kan danse til, i sinne” - og ja! Jeg liker! Sist jeg hadde to like skiver som skulle gis ut samme dag (Ruel og Mimi Webb) tapte Mimi fordi man naturlig nok sammenligner. I dag har det vært Eir og Hilja, og selv om første sangen til Hilja også begynner som poplåt så ender alle likheter rimelig raskt.

“Det hjelper ikke at du sier at du lytter // mens du holder deg for ørene”

Tenk at et tilfeldig møte på taket på Rockefeller skulle sende meg i retning av så mye bra musikk! Tilfeldige møter er nesten de beste i livet, og ikke minst de viktigste. Jeg tror du heretter skal tituleres som promodronninga!

“Jeg skulle gjerne klart det her selv // jeg vil ikke være til bry allikevel // men det er alt for tungt å bære det her”

Sukkersøtsamtidskritiskpønkvisepop. Jeg digger Hilja, som har gjort alt med skiva sjøl, og sleppefest blir første desember. Gjett hvem som skal dit, da!!!

Sjøl sier hun “jeg laget et album om sorgen over det tapte, samholdet blant vi som kjemper, og håpet om at mine egne barn skal få lov til å oppleve en verden som ennå er fin å leve i. Til slutt satt jeg igjen med sinnet.”

“Hun vil bli en sånn som roper høyt når alle andre holder kjeft fordi de ikke tør å rope // bli en sånn som skriker når det trengs // hun vil bli en sånn som sier ifra når det de gjør ikke er bra // en sånn som tør å være sint”

Jeg tipper at alle som har kjent meg i mer enn ca. fem sekunder akkurat nå ler og skriker “Herregud hu synger om deg, jo!!!”. Musikken? Jeg aner ikke. Den er sikkert bra. Hu synger så kult og tekstene er så spot on at musikken egentlig havner litt i bakevja?

Okei, får høre gjennom og overhøre tekstene. Det går ikke egentlig. Men musikken er sterk, den underbygger tekstene, den er behagelig og dyktig laget. Det er sprek musikk, den er konstant i endring, det høres ut som det er langt flere enn fire låter på skiva – og jeg gleder meg til det blir flere.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.