Høytflyvende Noel Gallagher

Noel Gallagher gir oss klassisk pop/rock fra øverste hylle.


Når Noel Gallagher og hans High Flying Birds gir oss 12 nye låter, kan det virke merkelig å starte denne omtalen med albumets eneste coverlåt. Forklaringa er enkel. John Lennons «Mind Games» går rett til kjernen av musikken eldstebror Gallagher serverer i dag – og som han for så vidt har gjort gjennom hele sin karriere.

Albumet er en triumf på så mange vis, ikke minst arrangementsmessig. Store orkestre blanda med syntetiske trommer, akustiske gitarer, trekkspill, klokkespill og orgel. I live-format kunne det vært Noel Gallagher’s High Flying Birds + KORK.

Men aller først handler det om den melodiske teften Noel Gallagher legger for dagen. Det er jo for så vidt intet nytt – «Wonderwall», «Don’t Look Back In Anger», «Live Forever» - men likevel. Her fins flere mildt sagt glupe melodiføringer – «I’m Not Giving Up Tonight», «Open The Door, See What You Found», «Trying To Find A World That’s Been And Gone Pt. 1», "Council Skies".

Men først og fremst «Dead To The World» og «Easy Now»; this is pop art.

Som bonusspor ligger nesten alle låtene i instrumentalversjon. Også de er verdt å lytte til, om ikke annet som en illustrasjon på dette albumets tilblivelse.

«Council Skies» er plata for alle som elsker pop som rock, eller rock som pop.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Noel Gallagher på det jevne

(11.03.20) Eldstebror Gallagher holder koken, uten å overraske på noe vis. Dette er velkjente toner.


Noel Gallagher`s High Flying Birds

(03.11.11) Etter det musikalske bruddet med sin lillebror Liam, kommer nå Noel Gallagher med sitt soloprosjekt Noel Gallagher`s High Flying Birds. Klarer han å stå på egne musikalske ben?


Noel forlater Oasis

(29.08.09) Underveis i den pågående europaturnéen er det full skjærings i Oasis. I går kveld forlot Noel Gallagher bandet etter en slåsskamp med broren Liam.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.