Darling West – retro, og moderne

Det er mange gode grunner til å like Darling West, ikke minst dette: De er et band som tør å spille god, gammeldags (les; 70-tallet) pop-musikk – og samtidig få det til å låte duggfriskt.


Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken er fundamentet i bandet, men de hadde neppe kommet så langt uten hjelp fra sine faste samarbeidspartnere Christer Slaaen (gitar, kor, mm.) og Thomas Gallatin (trommer).

De framfører altså popmusikk sånn som den låt før Susanne Sundfør, Emilie Nicolas og alle de andre mer og mindre elektro-inspirerte sjangerkameratene. Men hvem ville takka nei til pop-utgaven av Fleetwood Mac i dag?

Mari og Tor Egil liker å gjøre duetter, og det låter kjempefint. Har du lyst på en forhåndslytt, går du mer enn gjerne til avsluttende «Echoes». Hvis ikke dette er nydelig popmusikk, må jeg umiddelbart skifte yrke. Men hvorfor får jeg ikke vite hvem som trakterer en så følsom trompet? Dette uvesenet med ikke å kreditere alle som skal krediteres, må bokholderiet i norsk musikkindustri snart få orden på!

Lydbildet er behagelig variert. Som du vel har skjønt; innafor rammene av det mange vil kalle polert pop. I retning d’Sound – som vel aldri har hatt med banjo i sin mix?


Favorittlåt: «Old Man»; om en gammel som bærer en koffert som er enda eldre enn han sjøl … En tekst som kunne være en roman verdig.

Se her, hva man kan få til med enkle, tradisjonelle virkemidler:

«Cosmos» er et gjennomført vakkert pop-album for den voksne lytter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Darling West utstråler eleganse

(14.03.25) Ingen skarpe kanter. Bare pur nytelse.


Miniøya: Darling West

(10.06.23) Hardtarbeidende folk-pop band med nytt album i bagasjen. Kjent som et strålende live-band. Hør hva Puls' minireporter mener.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.