Darling West – retro, og moderne

Det er mange gode grunner til å like Darling West, ikke minst dette: De er et band som tør å spille god, gammeldags (les; 70-tallet) pop-musikk – og samtidig få det til å låte duggfriskt.


Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken er fundamentet i bandet, men de hadde neppe kommet så langt uten hjelp fra sine faste samarbeidspartnere Christer Slaaen (gitar, kor, mm.) og Thomas Gallatin (trommer).

De framfører altså popmusikk sånn som den låt før Susanne Sundfør, Emilie Nicolas og alle de andre mer og mindre elektro-inspirerte sjangerkameratene. Men hvem ville takka nei til pop-utgaven av Fleetwood Mac i dag?

Mari og Tor Egil liker å gjøre duetter, og det låter kjempefint. Har du lyst på en forhåndslytt, går du mer enn gjerne til avsluttende «Echoes». Hvis ikke dette er nydelig popmusikk, må jeg umiddelbart skifte yrke. Men hvorfor får jeg ikke vite hvem som trakterer en så følsom trompet? Dette uvesenet med ikke å kreditere alle som skal krediteres, må bokholderiet i norsk musikkindustri snart få orden på!

Lydbildet er behagelig variert. Som du vel har skjønt; innafor rammene av det mange vil kalle polert pop. I retning d’Sound – som vel aldri har hatt med banjo i sin mix?


Favorittlåt: «Old Man»; om en gammel som bærer en koffert som er enda eldre enn han sjøl … En tekst som kunne være en roman verdig.

Se her, hva man kan få til med enkle, tradisjonelle virkemidler:

«Cosmos» er et gjennomført vakkert pop-album for den voksne lytter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Darling West utstråler eleganse

(14.03.25) Ingen skarpe kanter. Bare pur nytelse.


Miniøya: Darling West

(10.06.23) Hardtarbeidende folk-pop band med nytt album i bagasjen. Kjent som et strålende live-band. Hør hva Puls' minireporter mener.


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.


Svett rock med Lydsyn

(31.08.26) Vi fikk en oppvisning i god gammeldags rock med elementer av så vel klassisk hard rock, stoner og noe psykedelisk rock.


Lovende fra unge Beckham

(28.08.26) Han veit nok at han starter i motbakke. Men dette går ganske så bra.