Ricochets i gode (?) gamle spor
Mange vil mene at Ricochets er et godt eksempel på artister som nekter å gi slipp på musikk som for lengst burde tilhøre fortida. Like mange vil antageligvis mene at dette er «klassisk» rock, som verden fortsatt trenger.
Det er nesten 20 år siden forrige gang Ricochets rørte på seg i albumformat. Du skal være temmelig godt innsatt i Ricochets-katalogen for å høre om noe vesentlig har forandra seg. Og det er vel heller ikke meninga? Man kritiserer da virkelig ikke Rolling Stones for å være Rolling Stones?
Frontmann Trond Andreassen har gjort en hel del siden «Isolation» (2005), han har til og med sunget på norsk. Språket – norsk eller engelsk – er definitivt ikke en aktuell problemstilling i Ricochets. Her går det i engelsk.
Et så «gammelt» band går naturlig nok gjennom noen endringer i besetninga, men Knut Øyvind Olsen (bass) og Svenn Poppe jr. (keyboards) er tro mot konseptet.
Albumet varierer sterkt i kvalitet. «That’s How It Goes» låter som en kjedelig Ringo Starr-låt, før han våkner til i et sprettent uptempo refreng. Veldig kjedelig. To låter gjør krav på flere høringer hos undertegnede. «Galaxies (Dead End Street)» er låtskriving på helt annet vis enn mesteparten av det øvrige materialet.
Jeg liker også veldig godt «Shooting Star» - som for all del ikke må forveksles med Bob Dylans låt med samme tittel! Spesielt refrenget her er mer enn normalt spenstig, mens den avsluttende balladen «True To Love» blir klisjé på klisjé, ikledd en alt for anstrengende vokal.
Det er noe med sjangeren her som ikke akkurat går hjem i min stue. Jeg går gjerne på konsert med Ricochets, men det får også holde. Men – hvis du foretrekker «soft Tons of Rock»-musikk i heimen – typ Deep Purple, Uriah Heep – kan «Closer To The Light» ganske sikkert være et godt alternativ for deg.
Del på Facebook | Del på Bluesky