Foto: Carina Raa Foto: Carina Raa Foto: Carina Raa Foto: Carina Raa

Low-Key Glasgow-Elvis og et fornyet Franz Ferdinand

Det begynner å bli noen år siden jeg hørte Franz Ferdinand for første gang. En da 14 år gammel anmelder satt og spilte NHL 2005 på Playstation 2 hvor «Take Me Out» var tittelsporet på spillet. Den gang kunne jeg ikke forstå noe annet enn at dette måtte være verdens tøffeste låt, så jeg dro rett til nærmeste platebutikk og kjøpte debutalbumet «Franz Ferdinand». Dette albumet er nok det mest anerkjente, men også oppfølgeren «You Could Have It So Much Better» slo hardt ifra seg.


Franz Ferdinand / Sentrum Scene / 15.11.22


Konserten på Sentrum Scene kommer i kjølvannet av samlealbumet «Hits To The Head» som ble gitt ut 11. mars i år. Konserten skulle originalt avholdes i april, men ble utsatt på grunn av usikkerhet rundt covid (blablabla).

Bandets originalbesetning er preget av utskiftninger. Tidligere trommis Paul Thomson ble i fjor erstattet av Audrey Tait, og gitarist/keyboardist/bakgrunnsvokalist Nick McCarthy har blitt erstattet av både Dino Bardot og Julian Corrie – det var tydeligvis nødvendig med to personer for å fylle hans rolle.

Franz Ferdinand har alltid vært et samspilt liveband, men da konserten startet med «Dark Of The Matenée», overbeviser de ikke. Vokalisten Alex Kapranos går i en felle veldig mange vokalister går i - sangen har blitt framført så mange ganger at det er kjedelig å spille den som normalt. Vokalisten legger seg derfor bakpå, bytter ut strofer i teksten og lar være å synge biter av teksten. Kanskje han er forsiktig med stemmen, men publikum kom ikke helt inn i rytmen på denne måten.

Det nesten fullsatte konsertlokalet får deretter servert «No, You Girls» og den nye sangen «Curious». Nå våkner bandet til liv, og virker tydelig mer komfortabel med å spille nye låter. Det kan nesten høres ut som om Kapranos har fått mørkere stemme med årene, og er mer komfortabel med å synge en oktav lavere - men det funker jo for så vidt, det også.

Mellom låtene får jeg en litt «Low-Key-Elvis-Vibe» av Kapranos. Ikke at de fleste av oss hører hva han sier med tykk Glasgow-aksent, men vi hører en dyp røst snøvle «Thank you very much» og «You are lovely Oslo».

Med ett drar de i gang horror-låten «Evil Eye», og bandets spretne tilstedeværelse smitter publikum. Franz Ferdinand har Sentrum Scene i sin hule hånd herfra og ut, og det før de har spilt «Take Me Out». Før den tid, får vi høre «Do You Want To» hvor publikum står og synger «Lucky, Lucky! You’re so lucky!» i en morsom forlenget outro. Det er kjekt å være på Franz Ferdinand-konsert, men kanskje aller kjekkest hvis man har ståplass. Dette er tross alt rock man kan danse til, noe Franz Ferdinand alltid har hatt ambisjoner om å skape.

«Always Ascending», fra bandets kanskje minst anerkjente album, spilles til godkjent begeistring, før bandets første singel «Darts Of Pleasure» løfter taket. Senere får vi en liten, men hyggelig, overraskelse når de spiller «Jacqueline» - som er den eneste låten fra dagens setlist som ikke er fra «Hits To The Head»-albumet.

Deretter er det mange som blir sjeleglad når Kapranos spiller E-akkord i velkjent mønster. Publikum brøler i begeistring når de skjønner at det er introen til «Take Me Out» de hører. Jeg som trodde jeg hadde sett et sprettent og syngende publikum inntil denne låta, fikk se et langt mer ekstatisk engasjement. Det er bra det ikke bor noen i kjelleren til Sentrum Scene, for gulvet ble nærmest trampet i stykker i takt med musikken.

"Outsiders" er siste sang før bandet later som de er ferdig er». Dette er en finurlig låt som bandet helt klart liker å gjøre litt ekstra ut av på scenen. Det virker som om låten brått avsluttes, og scenen blir mørk. Plutselig har trommisen Audrey Tait funnet seg en skarptromme framme på scenen som hun dundrer løs på, samtidig som resten av bandet spiller på hver sin del av trommesettet i bakgrunnen. Bortsett fra gitaristen, da. Han legger seg på ryggen oppe på en høyttaler og spiller videre.

Encore-settet starter med en skikkelig gladlåt i nye «Billy Goodbye», før min personlige favoritt, «Lucid Dreams» fra albumet «Tonight», dundrer avgårde. Denne versjonen er langt mer rockete enn albumversjonen, noe publikum åpenbart ikke har noe problem med. «Michael» og «This Fire» avslutter festen, og sistnevnte drar ut og melkes for alt den er verdt.

Konserten var utrolig morsom å være vitne til, og et feststemt publikum på en sen tirsdagskveld skal ha mye av æren for det. Jeg savnet kanskje «The Fallen», men vi fikk tross alt høre alt annet av hits de har på repertoaret, så man kan ikke klage. Nå håper jeg at Franz Ferdinand går i studio og produserer flere hits!

Setliste:
1. Dark Of The Matinée
2. No, You Girls
3. Curious
4. Walk Away
5. Right Action
6. Evil Eye
7. Do You Want To
8. Always Ascending
9. Darts Of Pleasure
10. Love Illumination
11. Jacqueline
12. Take Me Out
13. Ulysses
14. Outsiders
15. Billy Goodbye
16. Lucid Dreams
17. Michael
18. This Fire


Del på Facebook | Del på Bluesky

Franz Ferdinand oppsummerer – så langt

(21.03.22) Dette er samle-albumet sitt! Til å bli hoppende glad av!


Franz Ferdinand: Tonight:

(11.03.09) Franz Ferdinand har vært borte en stund, og Arctic Monkeys og The Fratellis har tatt litt av plassen deres. Da må tiltak til, noe "Tonight:..." er et eksempel på.


Franz Ferdinand: Sprettrockens eneherskere

(18.03.06) (Oslo/PULS): Det startet som en hvilken som helst hype i NME; en story om en gjeng studenter som slåss over en flaske vodka på nachspiel og endte opp på et øvingslokale morran etter. To år senere er ”Take Me Out” like selvfølgelig på jukebokser verden over som ”Rock Around The Clock”. Fredag kveld viste Franz Ferdinand hvorfor.


Franz Ferdinand til Øya

(24.02.05) De skotske kometene i Franz Ferdinand spiller i Middelalderparken i Oslo 12. august.


Quart 04, dag 4: En deilig regnværsdag

(09.07.04) (Kristiansand/PULS): Så kom hverdagen til Kristiansand. Selv ikke de mest optimistiske hadde vel regnet (!) med at uværet skulle svinge utenom sørlandet, og folket på Odderøya var i feststemning til tross for at det regnet konstant fra Franz Ferdinand gikk på scenen klokka halv åtte.


Franz Ferdinand: Verdens beste rockeband?!

(13.05.04) (Oslo/PULS): De spiller som om de har niøvd hele livet. De danser som tigerville utgaver av Scissor Sisters, og de rocker med en bankende intensitet som degraderer Tom Morello og Mike Patton til scene-aspiranter. Ingen band i hele verden - og da mener jeg hele verden - innehar sterkere musikalske- og sceneenergiske muskler per i dag, som Franz Ferdinand.


Franz Ferdinand: Franz Ferdinand

(29.03.04) 2003 var et forferdelig dårlig år for britisk rockemusikk. Radiohead og Blur gjorde hver sine hederlige forsøk på å overgå egne klassikere, men da året ble oppsummert i musikkblekkenes julenumre var det hip-hop og fabrikkpop-artistene som stakk av med de største overskriftene. Få uker senere hadde tabloidforsidene en annen ordlyd: Belle & Sebastian utropte Glasgow-kollegaene Franz Ferdinand til sine nye helter, mens New Yorks hippeste platepushere mottok EPn "Darts of Pleasure" med vidåpne armer. Dermed så NME sitt snitt til annonsere sin "egen" rockesensasjon for 2004. "Franz Ferdinand er bandet som vil forandre verden. Du er dust om du ikke liker disse", var den klare beskjeden til leserne.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.