Franz Ferdinand: Sprettrockens eneherskere

(Oslo/PULS): Det startet som en hvilken som helst hype i NME; en story om en gjeng studenter som slåss over en flaske vodka på nachspiel og endte opp på et øvingslokale morran etter. To år senere er ”Take Me Out” like selvfølgelig på jukebokser verden over som ”Rock Around The Clock”. Fredag kveld viste Franz Ferdinand hvorfor.

---

/ /

Av Anders Finslo // 18.03.06

---

Do ya wanna, do ya do ya wanna…!!!!! Rockefeller roper takfast, høyt og tydelig, fra buken og opp i taket, med en gjeng uforskammet tøffe skotter som forsangere. Det koker på dansegulvet – så mye som det sjelden gjør med mindre Flaming Lips er på besøk.

Fredag kveld var en feiring av nuet, øyeblikket, den ekstatiske synergien av publikum og band i samspill, den man nesten aldri opplever på konsert, men som er verdt alle bortkasta billettpenger når kvelden endelig er der.

Franz Ferdinand klarte det kunststykket å spille med en datamaskins nøyaktighet og samtidig formidle eksplosiv energi og spilleglede. Og de var up there fra første til siste taktslag; selv da trommisen spilte elgitar og lot gjestesynthisten spille trommer. Ja, for ikke å snakke om da lysmannen for ente gang satte spotten på feil side av scenen, eller da bandet brukte halve ekstranummeret til innadvendt gitarjamming.

”Matine” og ”Take Me Out” var klare publikumsvinnere for de mest danseglade, men på de bakerste radene var det også andre øyeblikk som frembrakte orgasmiske reaksjoner. Det var nemlig nok å henge ørene i for det lyttende publikum. Låtene er både intelligente og utpreget gjennomarbeidet, og krever store prestasjoner fra hvert enkelt bandmedlem for at de skal funke.

Også her imponerte Franz Ferdinand. Selv om uttrykket er tett og homofonisk i utganspunktet, var det lett å høre hver enkelt musikers signaturer. Og de gjorde jobben godt: Det er både vanskelig og avslørende for en vokalist å synge like energisk og innstendig i halvannen time, men Alex Kapranos klarte det (Dave Grohl klarer det ikke). Det er heller ikke lett å legge tre tonn kraft bak hvert eneste skarpttrommeslag, og samtidig treffe på millisekundet, men Paul Thomson klarer det! Og supergitarist Nick McCarthy: Han er et levende bevis på at det ikke er nødvendig å sveipe opp og ned på svarthvite Stratocastere for å fortjene tittelen ”gitarhelt”.

Det er for øvrig ikke en ulempe at han ser ut som en hjelpeløs liten snørrvalp, med gitaren rett under haka – man kunne laget logo av den figuren!

Neste gang Franz Ferdinand kommer til Norge spiller de en scene som er større enn de egentlig kler. Men får du halvparten av det Rockefeller fikk fredag kveld, skal du være jævla fornøyd.

GITARHELT: Nick McCarthy må være verdens mest undervurderte gitarist

---

Del på Facebook | Del på Bluesky