Chris Thile - det er fullbrakt
En mann og en mandolin. Hvor mange bilder trenger jeg av han da, tro? Ett? Å nei, da. Mannen er i perlehumør. Han sprudler. Han har vært på Tim Wendelboe i Grüners gate og fått den beste kaffen han har smakt.
Chris Thile / Riksscenen, Oslo / 07.11.22
Jeg sto ikke midt blant publikum, men for meg virker det helt stille. En fullsatt sal vil ha med seg alt, hver eneste tone og det blir mange av dem utover kvelden. Ikke én overflødig. Jeg vil ta bilde, har slått kameraet på “stille”, men det er et speilreflekskamera og den bittelille lyden som kommer høres ut som bråk. Et stykke ut i konserten høres ett host. Etter konserten snakker jeg med en som vurderte å hoste, men slo det fra seg.
Chris Thile har ingen problemer med å finne noe å bruke tida til. Han tilhører A-laget både blant bluegrass-musikere og på mandolin, åpen klasse, og dukker opp over alt for tida. Han er sterkt ønska.
Han begynte å spille mandolin da han var fem år gammal og blei med i sin første bluegrass-gruppe, Nickel Creek, da han var åtte. Søsknene Sara og Sean Watkins utgjorde resten av gruppa, far Scott Thile spilte bass. Gruppas første studioalbum kom ut i 1993, det foreløpig sjette i 2014. Et live-album kom ut i fjor. Thiles første solo-album kom ut da han var tretten. Det har kommet sju til etter det.
Thile er primus motor i The Punch Brothers, ei gruppe med seks studioalbum og to EP-er bak seg. Det siste albumet, “Hell on Church Street”, kom i januar i år og er ei nytolking av den høyt respekterte gitaristen Tony Rices album “Hell Street Blues” fra 1993. Sangene er av bl.a. Bill Monroe, Jimmie Rogers, Norman Blake, Bob Dylan, Tom Paxton og, moro for oss norske, Ralph McTells “Streets of London” som Finn Kalvik gjorde til sin egen under tittelen “En tur rundt i byen” (første sporet på Kalviks debutalbum “Tusenfryd og grå hverdag”).
På egen hånd spiller han gjerne J.S. Bach og Béla Bartók og sanger av bl.a. Jimmie Rogers, Willie Dixon, Joni Mitchell, Bob Dylan, Jack White (The White Stripes), Thom Yorke (Radiohead) og gamle standardlåter med bassisten Edgar Meyer, cellisten Yo-Yo Ma og jazzpianisten Brad Mehldau.
Han er sterkt til stede på Béla Flecks Grammy-vinnende dobbel-CD “My Bluegrass Heart”, der både gamlegutta, representert ved bl.a. David Grisman, Sam Bush, Jerry Douglas og Tony Trischka og ungdommen representert ved Sierra Hull og Molly Tuttle spiller fletta av det meste. Sterkt anbefalt.
Han har også leda radioshowet “Live from Here”, tidligere kjent som “A Prairie Home Companion with Chris Thile”.
Thile vokste opp i et evangelisk kristent hjem og tilbrakte mye tid i kirka, men lurte stadig på om han var den eneste der som tvilte på Guds eksistens eller ikke tenkte på hvor attraktiv jenta på benken rett ved siden av var. Han holder ikke lenger fast på troen som det eneste riktige, men han har ofte referanser til religion og filosofi. Hans siste album, “Laysongs”, som kom i fjor og er “nesten nytt”, handler om tro, tvil, fellesskap og post-kristent liv. Albumet er et ekte soloalbum, bare han og hans mandolin. Kona, skuespilleren Claire Coffee, har vært medprodusent. Det er hans mest personlige til dags dato og er innspilt i ei kirke gjort om til studio i Hudson i New York.
“Laysongs” blei innspilt under pandemien., men ifølge Thile er ingen musikk ferdig før publikum hører den. Han har lenge gleda seg til å få spille for publikum igjen.
Etter en liten intro spilt foran mikrofonen starter konserten med “Laysong”, akkurat som på albumet. Snart er det allsang på Punch Brothers’ “My Oh My”. Det er stemning. Forventningene går sterkt mot innfrielse. Snart kommer det Bach, så instrumentalen “Ecclesiastes 2:24” som på norsk blir Forkynneren 2:24, hvis budskap er “Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dagertil gjengjeld for sitt strev? Jeg så også at dette kommer fra Guds hånd.”
Det åpnes for publikumsønsker og en kar er raskt ute med “Fast As You Can”, ei låt av Fiona Apple og seinere utgitt med Thile og Mehldau i 2017. Vi får sjølve hovedverket fra “Laysongs”, “Salt (in the wounds) of the Earth”, et verk i tre deler inspirert av forfatteren og lekpredikanten C.S. Lewis’ roman “The Screwtape Letters” der en seniordemon gir sin nevø råd om hvordan forderve en sjel. Lewis er ellers mest kjent for “Legenden om Narnia”. Thile erklærer at han ikke vil stå inne for teksten, hans rolle vil bli spilt av mandolinen idet han holder to pekefingre opp over pannen for å illudere demon.
Vi får Paul Simons “Loves Me Like a Rock”, det er første gang Thile spiller den offentlig, Bach og Bartók spilt “back to back” og også Gillian Welch’ “Hard Times”.
Underveis spøker og vitser han og holder ut armene for liksom å omfavne hele publikum. Det er ett kostymeskift. Thile kaster jakka.
Publikum får velge ekstranumre. Valget faller til slutt på to tradlåter, “Bill Cheatham”, først innspilt av Arthur Smith & His Dixie Liners i 1941, men kjent fra felekonkurranser tilbake i1899, og “Salt Creek”, først innspilt av Kessinger Brothers i 1929 som “Salt River”, men seinere omdøpt av Bill Munro.
Nok en gang blir Thile klappa inn. Denne gang til en sang han har uttalt at det er umulig for ham å ikke avslutte en konsert med. Sangen er bluegrass-pionéren Hazel Dickens’ “Won’t You Come and Sing For Me”. Publikum nynner passe lavt i bakgrunnen.
Det er fullbrakt.
Del på Facebook | Del på Bluesky