Ut på dypet
Tjue år tilbake til en sen augustkveld på vei til Cafe Mono, det er klamt og torden i lufta, dere har traska fra Middelalderparken etter å ha sett Nancy Sinatra sparke fra med lakkstøvler og Ralph Myers trommet sola fram. Vel framme står dere klemt tett sammen, og på scenen i hjørnet ved baren gjør Muzzlewhite seg klar.
Muzzlewhite debuterte i 1999, og bød på fire utgivelser fram til 2005. Oslobandet var originalt fire medlemmer med røtter i Aurskogs dype tjern og en del av Mono/So What!/Paragrafen enklaven. Plassert i dark americana landskapet på den tids hylle i lag med band som Madrugada, hadde allikevel bandet sine særegenheter. Når Muzzlewhite nå gjenoppstår med albumet ”Misery Square” er det vokalist og gitarist Tore Aurstads egenproduserte prosjekt hvor han gjør alt alene, med litt hjelp fra Øivind Thune.
Åpnings- og tittelspor «Misery Square» plasserer deg på dypt vann, nederst i natta og der skal du bli de nærmeste 10 låtene.
It's not a place to act afraid/It's not a place to get drunk or laid/It's not a place to sing and shout/It's just a place to take the exit out
Første singelslipp kom allerede i februar; «Heartbreaking Things» - og kunne fint vært rulletekstlåt på en "True Detective"-episode, seig og sakte og passe mye twang. På «Black Car Waiting» er gitaren perfekt og gir Marius Müller-tanker i lange rolige partier, før det i låtas siste del trøkkes til med fuzz og toner som sklir ut.
I «Wolves At The Door» er Aurstad på sitt mest Nick Cave-like vokal. Depresjonen banker på døra igjen, du trodde kanskje du var ferdig med å være redd.
Just crawl back into the dark/Where the ground doesn't sway/Let the wolves keep circling in/ They're at the door again/Here they come again
Sommerens singel «The Wrong Horse» er nok ikke låta jeg ville valgt ut for å promotere skiva, den faller gjennom med litt billige rim og blasse toner. Da ville heller «Seriously Kidding», som bretter ut prærielandskapet og er en av albumets beste komposisjoner eller siste og lengste spor «Sunday Is A Coma», vært bedre bidrag.
I dagslys er Aurstad forfatter og i Muzzlewhites svarte natt sitter en dyktig tekstforfatter. Albumet bærer dessverre fra tid til annen preg av fra-norsk-tanke til-engelsk-tekst, og i sangen skinner nå og da nordmannen gjennom, som resulterer i at jeg ikke helt tror på innpakningen av americana som er til salgs.
Det hadde vært spennende å høre han synge norsk, hvor tekstene kanskje kunne blitt enda sterkere. For Aurstads vakre dype vokal bærer mye av vekten av «Misery Square», og stemmen hans gjør seg helt klart best i Muzzlewhite framfor punkbandet hans, The Oxydants.
Del på Facebook | Del på Bluesky