D’Sound: «Spice Of Life», 25 år etter
Det er 25 år siden D’Sound ga ut sitt debutalbum. I denne boka får du vite alt og litt til om tilblivelsen.
Minst like mye som en omtale av D’Sounds debut-album, er dette en skildring av miljøet i de kretsene som i dag delvis lever av å være gode til å skrive søknader til Kulturrådet i sjangeren «populærmusikk».
Bokutgivelsen er støtta av Fritt Ord og Kulturrådet, et faktum som helt sikkert er resultat av en «veldokumentert søknad». Altfor mye tid og krefter i kulturfeltet går i dag til å sette seg inn i regler for søknadsprosessen; for å få 50.000 i offentlig støtte, kan det være nyttig å hyre en forretningsadvokat til 10.000 for å fylle ut alskens skjemaer.
Dette er en generell beskrivelse av byråkratiet som har oppstått rundt det å søke penger i det offentlige byråkratiet. Man kan ikke si: «Vi i Backstreet Girls skal på en tre ukers turné, og søker derfor om 100.000 i reisekostnader. Vi kan dokumentere kostnader til fly og ferjer.» Glem det. Søknaden skal sendes i PDF-format på nettet, og nåde den som har glemt å fylle ut et felt.
Dette er for all del ikke et argument mot at utgiverne har fått støtte til denne boka – for dette er ei veldig fin bok!
Forfatteren mener D’Sound kom inn i norsk musikk som et slags utskudd – i hvert fall i møte med det såkalte musikkpolitiet. Jeg er litt usikker på hvor dominerende «roots»-trenden var i musikkpressa seint på 90-tallet; dette kunne vært et forskningsprosjekt – med støtte fra Kulturrådet og Fritt ord?! Jeg kan ta jobben, men er jævlig dårlig på å skrive søknader.
Det er et ubestridelig faktum at D’Sound var flinke til å spille, velutdanna fra Berklee – «flinkiser», i negativ betydning. En fullstendig ubegripelig språkbruk – kanskje funnet opp av kjepphøye musikkjournalister? Mulig. Kan man tenke seg noen si at Meryl Streep og Pia Tjelta er ubrukelige – fordi de er flinke skuespillere? Eller at Jo Nesbø og Karin Fossum er uleselige – fordi de er flinke i jobben sin? Eller for den saks skyld – at det er kjedelig å høre Jimmy Page spille gitar, fordi han er «flink»?
Kim Ofstad forteller forresten at han i en periode fikk i oppgave av sin trommelærer å øve inn det perfekte slaget- «og det fins faktisk i trommeverdenen, og det er veldig vanskelig», sier han. Det perfekte slaget? Jeg tillater meg å tvile - selv om det minner om Eric Clapton, som sier at han gjerne kunne spille samme tone hele kvelden, bare han fant den rette.
Nei, disse flinkisgreiene har nok mest opp hav i sjangeren D’Sound opererte i. Funk og soul, gjerne ganske lavmælt. Den samme kritikken ramma Lava og Heavy Gentlemen, i mindre grad Chipahua og Dance With A Stranger – selv om de (i hvert fall delvis) opererte i samme sjanger. Alle disse bandene nevnes som «familiemedlemmer» og mulige musikalske inspirasjonskilder.
Men hvor ble det av Jon Eberson Group? Hør på disse sangene, «Love Is On My Way» med D’Sound fra 1997, og hitsingelen «Jive Talking» med Jon Eberson Group fra 1981:
Noen likhetspunkter, eller hva?
D’Sound ble til og med kritisert for å være et «kristen-band»! Bassisten Jonny Sjo vokste riktig nok opp i en pinsemenighet i Molde, og hadde ganske naturlig et nært forhold til gospel - og han presterte å takke «skaperen» da de fikk Spellemannprisen for sitt andre album. Men det får være grenser til usaklig kritikk. På andre sida av Atlanteren kommer som regel Gud først i takkelista, i god tid før familien og produsentene.
Så godt som hele boka består av intervjuer – dels med bandmedlemmene, dels med medmusikanter og produsenter/teknikere. De fleste av dem er interessante som bakgrunn for D’Sounds debutalbum, noen er overflødige – og det var kanskje ikke meninga at det skulle etterlates et inntrykk av at Simone svevde gjennom karrieren i en eviglang one night stand?
Alle tre satsa etter hvert beinhardt på D’Sound. Kim Ofstad sa farvel med en lukrativ tilværelse som session-musiker for Anne Grete Preus og Morten Harket, og på veien til Polygram fikk de nei hos Warner Music, Universal og Sony Music.
Mot slutten går Petter Aagaard gjennom alle låtene på «Spice Of Life» sammen med bandmedlemmene. Mest interessant er det faktisk å lese om albumets siste låt, der Simone synger helt aleine med sin akustiske gitar. Ingen av de andre involverte fant grunn til å «besudle» den. Sånn ble opprinnelsen av «Missing You» en tro kopi The Beatles’ innspilling av «Yesterday».
Espen Berg, en av produsentene, mener «Spice Of Life» er en lo-fi produksjon – «ikke noe dolby-greier». Sannheten er uansett at albumet står igjen som en av de mest strøkne produksjonene i norsk pophistorie.
Den etter hvert kjente og anerkjente fotografen Per Heimly tok bildene til coveret, etter en vandring på Grünerløkka. Til plateselskapets store fortvilelse sendte han en faktura på 26.000, tilsvarende 44.000 i dag. Jeg tipper han kompenserte for mange år i tjeneste her i PULS! Fortjent nok!
«Spice Of Life» fikk blanda mottakelse hos kritikerne. I Aftenposten fikk den terningkast 2, i en anmeldelse signert Nazneen Khan, som nylig hadde forlatt PULS til fordel for en adskillig bedre betalt jobb i Akersgata. (Dette er også et forskningsprosjekt; hvordan pop- og rockredaksjonene i VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen ble fylt opp av skribenter med bakgrunn i PULS, BEAT og Nye Takter. Men som sagt; jeg er jævlig dårlig på å skrive søknader.)
Her i PULS kom vi hederlig fra det, vil jeg si. Her er vår anmeldelse fra nr. 1/1997, signert Anne Lill Aas:
«Du kan’ke skrive noe bra om den skiva der. Det vil være en skam for PULS, truet anonyme kilder meg. Jeg tillater meg likevel å trasse disse ord, fordi D’Sound har gitt ut et døsig, deilig album. Lyden er ubeklagelig behagelig og maler bilder av fortausrestauranter i Paris en sval sommerdag. «All I want to do is to fly out in the blue», synger Simone. Slik tar hun oss med i et lyseblått, gjennomsiktig landskap, preget av jazza funk. D’Sound er som Mezzoforte med vokal. (Hufda! –Red) Til tider minner Simone om Sade. Både bassisten og trommisen har utdannelse innen jazz, noe som er lett å høre på soundet. D’Sound er en god start på et norsk musikkår.»
Vel talt!
PETTER AAGAARD
D’Sound – «Spice Of Life»
norskealbumklassikere.no/falck@ccrecords.com
Del på Facebook | Del på Bluesky