Warpaint: Varm L.A.-glød

Bandet teller fire fine fruer med bass, trommer, dobbel gitar, trestemte harmonier og gjerne litt synth. Warpaint lager den mest sexy musikken L.A. kan vise til etter år 2000. Det er drømmende indierock, ispedd trip-hop og behagelig flerstemt. Tidligere sammenlignet med Cocteau Twins, men allikevel noe helt for seg selv.


Warpaint slipper et etterlengtet fjerde album etter seks år med relativ stillhet. «Radiate Like This» har et roligere og renere utrykk enn de foregående utgivelsene.

Plata starter gjenkjennbart med «Champion», som også var første singel ut i våres. Gjennom skiva blir det gradvis roligere og siste spor åpner med kassegitar. Ved første lytt setter «Stevie» seg best.


Sporene fester seg ikke like kjapt som debuten «The Fool» og deres selvtitulerte album gjorde, produksjonen virker litt glattere. Men denne skiva skal man gi litt god tid og et glass i sola, det er flere skatter å finne.
Som «Hard To Tell You» hvor flytende gitar og lag på lag med vokal, pakker vakkert inn en ganske trist tekst.

I wanna shake off all the rules/I know that I made them/I know that I put them on you/It's hard to tell you now/That what I want, isn't what I wanted/I have to tell you now

Vi kan ikke snakke om Warpaint uten å snakke om Stella. Stella Mozgawa starter å spille trommer som 13-åring og vil ikke bare spille i band, hun vil spille hele tiden. I tillegg til å være en viktig fjerdedel av Warpaint, legger hun trommesporet på så å si alt Kurt Vile lager, er studiomusiker for en haug med artister som blant annet Regina Spektor og Sharon Van Etten og medproduserte forrige skiva til Courtney Barnett.

Hun er fascinerende stødig og kreativ. Selv om jeg lett kan bli revet med og mene at ingen noensinne vil kunne måle seg med Neil Peart, at mer trommer alltid er bra trommer, er det fint å nyte en trommis som nødvendigvis ikke bråker så fælt, men som er så teknisk god og briljerer i det stille.


Aller helst ville jeg opplevd «Radiate Like This» live når Warpaint spiller på Prima Vera i Barcelona i juni. Et godt alternativ blir nok å nyte på stranda, den lukter litt av late sommerdager.

Lytt helt til siste spor, da får du med deg den sjarmerende «Send Nudes».
Here I am under your clothes/And stuck in your hair/Humming our favourite song right in your ear/All out loving, loving year after year/Send a couple nudes, baby


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bergenfest: Warpaint - tatt av teknikken

(18.06.23) Kvartetten fra Los Angeles har gått litt under radaren selv om de har holdt sammen siden 2004. Deres selvtitulerte album kom i 2014 og fulgte opp debuten «The Fool» fra 2010. Etter utgivelsen av «Heads Up» i 2016 ble det litt stille, men heldigvis kom de sammen igjen og ga ut albumet «Radiate Like This» i fjor.


Warpaint: The Fool

(14.12.10) Disse fire jentene fra Los Angeles spiller post-punk, dream pop og psykedelia i en salig blanding. Resultatet har blitt veldig spennende.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.