Warpaint: The Fool

Disse fire jentene fra Los Angeles spiller post-punk, dream pop og psykedelia i en salig blanding. Resultatet har blitt veldig spennende.


Warpaint platedebuterte i fjor med EP'n Exquisite Corpse. The Fool er deres første fullengder. De ble forøvrig håndplukket av The xx som support på deres USA-turne'. Ikke så rart. De høres egentlig ikke så ulike ut. Men der The xx ofte satser på det nedtonede, er Warpaint mer utfyllende i sitt lydbilde.

Emily Kokal er vokalist og en av to gitarister i bandet. Hun har en skjør stemme som kler musikken der den flyter av gårde. Eller buldrer ved hjelp av rytmeseksjonen. Jenny Lee Lindberg (bass, vokal) og Stella Mozgawa (trommer) står for den. Theresa Wayman (gitar, vokal) bidrar også mye til bandets sound.

Det hele starter med "Set Your Arms Down" i en slags drømme pop stil. Mesterlig utført. "Undertow" starter sukkersøtt med fine harmonier, før indie rocken åpenbarer seg. "Shadows" er et annet eksempel på Warpaints teft for briljante låter.

"Majesty" hører vi den litt mer eksperimentelle siden av bandet i form av et seks og et halvt minutt langt spor som bygger seg opp. En av få låter med keyboards.

Kun et par ganger fungerer det heller dårlig for denne anmelderen. Eksperimentelle "Bees" er nærmest for spesielt interesserte, mens "Lissie's Heart Murmur" når ingen steder. Her tror jeg de har villet for mye og går seg bort.

Men The Fool er alt i alt en sterk og detaljrik plate fra et band som kan stå foran et gjennombrudd.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bergenfest: Warpaint - tatt av teknikken

(18.06.23) Kvartetten fra Los Angeles har gått litt under radaren selv om de har holdt sammen siden 2004. Deres selvtitulerte album kom i 2014 og fulgte opp debuten «The Fool» fra 2010. Etter utgivelsen av «Heads Up» i 2016 ble det litt stille, men heldigvis kom de sammen igjen og ga ut albumet «Radiate Like This» i fjor.


Warpaint: Varm L.A.-glød

(14.05.22) Bandet teller fire fine fruer med bass, trommer, dobbel gitar, trestemte harmonier og gjerne litt synth. Warpaint lager den mest sexy musikken L.A. kan vise til etter år 2000. Det er drømmende indierock, ispedd trip-hop og behagelig flerstemt. Tidligere sammenlignet med Cocteau Twins, men allikevel noe helt for seg selv.


Endelig - Lonely Crowd!

(03.06.26) Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre.


Brutalt vakkert, Cabaret Voltaire

(02.06.26) «Sorry it took so long to get here, but we’re here now!» Vokalist Stephen Mallinder er i godt humør. Såvidt jeg har funnet er dette faktisk første (og siste) konserten til Cabaret Voltaire i Norge, så vi har venta drøyt 53 år siden oppstarten til Sheffield-bandet. Mye grom musikk fra Yorkshire!


Humor + musikk = Godkjent

(01.06.26) Det er ikke alltid kombinasjonen humor og musikk treffer blink. På Humor Over Trondheim gjorde den heldigvis det, gang på gang.


Uforlignelige Paul McCartney

(30.05.26) Dette skulle strengt tatt ikke være mulig. Har Paul McCartney lagd sitt beste album på godt og vel 50 år?


Variert og velspilt pønk

(29.05.26) Du trenger faktisk ikke like pønk for å like denne skiva. Den har så mange elementer og er så variert og velspilt at den nok vil glede mange flere enn pønkfolket.


Bleachers er bandet sitt!

(28.05.26) De er så sprell levende, de flotte og spretne melodiene ligger i kø. Bleachers gjør meg hoppende glad av begeistring.