Ren nydelig menneskelighet
Thulsa Doom’s Ambition Freedom utfordrer, utvider og tilfører!
Thulsa Doom har noe jeg ikke klarer helt å sette fingeren på, men som lurer meg inn i en mellomsfære av sindig ro, melankoli, energiboost, fottramping, hodesvaing - og jeg vet ikke helt hvilken reise jeg er med på.
Er dette Pink Floyd-esqu stoner-doom? Setter jeg på “Endless, Unless” kan jeg kanskje tro på det. Men så slår “Die Like An Aviator” inn døren med hair-metal parykker og rosa leppestift. Hvor er vi? Hvor skal vi? Albumet “Ambition Freedom” sender meg i alle slags retninger.
Det er helt fantastisk.
Hver sang er et nytt bilde, en ny historie. Jeg setter på “Parade Of The Obese”, og blir sendt inn i en assosiativ opplevelse som helst sikkert er svært kontekstuell for kun meg:
Når du lager deg en ekstra god Nespresso-kopp med kaffe - du vet, den litt dyrere, mer fancy kapsulen reservert kun til søndagskvelder - under pleddet, mens du sitter i den brune stuen, den uten TV, Klassekampen og D2 ligger på kaffebordet, setter du på “Ambition Freedom”, spiller det lenge nok til at det kan bli med deg akkurat langt nok inn i mandagsmorgenen at du velger en litt annen genser som minner om studietiden og eksistensielle debatter da du fortsatt ikke brydde deg like mye om penger og ikke var klar over at 1984 stod og ventet på deg og du ser på menneskene og lysene i morgentimene helt frem til du setter deg inn på trikken, dørene går igjen og du innser at du har blitt akkurat den personen som sitter og hører på stoner-doom mer for selvbekreftelse enn ren lytterglede.
Men akkurat slike bilder, slike opplevelser gjennom lyd er jo alltid det jeg ønsker meg når jeg anmelder ny musikk. Musikk som utfordrer, som tilfører, som utvider. Thulsa Doom med sitt nyeste bidrag i stoner-metall verden - for joda, de bygger opp under sjangeren, om dog med sine egendefinerte særpreg - utfordrer, tilfører, utvider.
Sur, distorted slow-grinds på gitar, men også ispedd med full-kjør gitarriff og cymbaltunge raske trommer. Vokalen til Papa Doom aka. Jacob Krogvold minner om 60- og 70-tallets raspete frontmenn, og klarer å bære en sår melankoli som gjennomsyrer også de lettere, mer opptempo områdene. Til sammen gjør det at hele plata har en underliggende sorg over seg. Dette er ikke sinne, dette er ren menneskelighet. Nydelig.
Del på Facebook | Del på Bluesky