Gøy å være sint med Hudkreft
Er vi på vei inn i en ny opprørsalder?
Jeg føler meg litt som dritten i midten. Her har vi en gjeng sinte kids født på starten av 2000-tallet som henter opp alt det gode fra 80s norsk punk og mere til. Storesøsken og lillesøsken jammer sammen, mens jeg som den mellomste, sitter her alene i min Britney Spears-t-skjorte (nå new and improved med #freebritney malt over hele ryggen i anledning merkedagen onsdag 29. september) og et enormt eierskap til begrepet “90s kid” uten helt å vite hva det betyr.
Takke seg til Hudkreft. Det å være sint er så gøy. I hvert fall med plata «Nevemagnet». Det er surt, det er sint, det er mye cymbaler, det er tynn og kald gitar, det er punk punk punk. «Smyrna» er bare helt fantastisk, og vokalist Leah Røkke leverer en briljant prestasjon sammen med gitarist Roksana Niebrzegowskas snikende støttevokal.
Men det er ikke kun ren punk, her finner vi også en god del funky mellomspill, med rundere, varmere toner. «Ting Trang» gir en flott synergi mellom det kantete og det runde.
Jeg er imponert over gjengen, og at vi har nok en kul norsk debut. Hva er det som skjer? Karantenen har tydeligvis gitt oss mye mer enn bare billig pop-surfing (nei, jeg satt ikke pris på å sitte hjemme alene i karantene og bli proppa på et forsøk på ny landeplage fordi afterski ble lagt på hylla).
«I Saksen» er kanskje sporet som treffer meg litt ekstra. Her er en blanding av raske toner, nesten-melodisk gitar og et noe melankolsk, hult preg over det hele. En av de sangene som gjør at hodet tilter en ørliten grad på skakke. «Kulturelitens Barn» har samme effekt. Forsiktig start med klassisk fingerspill, før du blir kasta ut i en runde med funk og løpende gitarriff, fulgt opp av et mer tekstbokrefreng.
Hudkrefts «Nevemagnet» er en gjennomført og gjennomtenkt plate. Det er friskt, uslipt og energisk. Solid, solid, solid!
Del på Facebook | Del på Bluesky