Et stormvarsel fra Argentina

Det har truffet oss ganske uforberedt, riktig nok via Trøndelag. Men hardt, vindfullt og uventet.


«Musikkmeterolog» og pianist Håkon Skogstad, fiolinkunstneren Atle Sponberg og Trondheimsolistene får ta ansvaret for at vi sitter lamslåtte av -TANGO-musikk? En musikkform vi hatet å danse etter på danseskolen!

Men likevel, dette er ingen plate som kunne fått tittelen «Kom Skal Vi Danse». Det er derimot en hyllest til 100 årsjubilanten Astor Piazzolla, en av verdens mest kjente komponister, arrangører og utøvere.

Åpningen er en konsert for piano og strykere, og vi husker Skogstads forklaringer: Riffbasert klassisk musikk med argentinske rytmer og jazz, selv om en jazzmusiker måtte bruke litt tid på omstille seg etter rytmiske og godt gjemte akkordforbindelser. Han tar ledningen fra begynnelsen (erstatter bandoneon?) og levendegjør kraften, viriliteten og skjønnheten med sitt blomstrende klaverspill som få, hvis noen kommer i nærheten.

Strykegruppen gjør en fantastisk jobb som «kompgruppe» og det er presishet og forståelse som må lyttes til når man hører hvilken intuisjon og rytmisk erfaring som ofte overrasker tilhøreren.

Stoffet er nytt og forholdsvis ukjent. Interessant selvsagt, å få denne musikken forklart og snakket om, rytmeskiftninger, hvordan og hvilke akkordsammensetninger som brukes i moderne tango. Det er åpenbart at musikerne kjenner stoffet fra tidligere, men én ting skinner gjennom denne innspillingen: De har ikke kjedet seg mens tangoene virvlet gjennom veggene mens fønvinden til tider gir litt ro i hode og sjel.

Strykegruppen må nevnes nok en gang. Atle Sponberg spiller og improviserer stilriktig, virtuost - og det synes som om han befinner seg seg i et miljø som passer hans improvisasjons lyst og evner aldeles utmerket.

Skaff dere platen, og kast dere ut i musikk som dere aldri glemmer!!!
Husk navn som producer Rannveig Ryen, Jo Ranheim, Kyrre Laastad m.fl. og ikke minst ØRA FONOGRAM!


Del på Facebook | Del på Bluesky

President er mann for sin hatt

(10.09.26) Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


With a bang on the ear!

(07.09.26) Uten å se for mye på setlistene så langt i turneen, hadde jeg tenkt meg mer av et folk/freak-show i hovedsakelig akustisk format. «Fisherman’s Blues» og «Room to Roam» i ett, på en måte. Sånn ble det ikke. Men for et party det ble!


Arne Treholt – i et skimmer av gråsoner

(03.09.26) Brobyggeren som brente alle sine broer. Han som ikke sang i dur, heller ikke i moll – men noe midt imellom. Det fins mange måter å beskrive hva «gråsoner» betyr, og du får de fleste av dem anskueliggjort på Oslo Nye Teater.


Finere blir vel neppe indiepop?

(02.09.26) Det har aldri vært vanskelig å like Phoebe Bridgers, men for noen har hun kanskje vært smått utilgjengelig? «Lost Weekend» bør skaffe henne nye beundrere.


Lindrende Folk Bitch Trio

(02.09.26) De vakreste vokalharmonier strømmet mellom murveggene på Blå i Oslo tirsdag. Melbournes Folk Bitch Trio var på besøk, og leverte sin andre norske konsert etter å ha vært på Bergen Kunsthall dagen i forveien. Varmt og mildt opplevdes det.


Erykah Badu er endelig tilbake!

(01.09.26) Det har gått 16 år siden Erykah Badu ga ut sitt forrige ordinære studioalbum, "New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)". Riktig nok fikk vi mixtapen "But You Caint Use My Phone" i 2015, og Badu har aldri egentlig vært borte. Hun har turnert, samarbeidet, DJ-et og fortsatt å være en av moderne R&Bs mest fascinerende skikkelser. Men et nytt album har vi ventet lenge på.