Et stormvarsel fra Argentina

Det har truffet oss ganske uforberedt, riktig nok via Trøndelag. Men hardt, vindfullt og uventet.


«Musikkmeterolog» og pianist Håkon Skogstad, fiolinkunstneren Atle Sponberg og Trondheimsolistene får ta ansvaret for at vi sitter lamslåtte av -TANGO-musikk? En musikkform vi hatet å danse etter på danseskolen!

Men likevel, dette er ingen plate som kunne fått tittelen «Kom Skal Vi Danse». Det er derimot en hyllest til 100 årsjubilanten Astor Piazzolla, en av verdens mest kjente komponister, arrangører og utøvere.

Åpningen er en konsert for piano og strykere, og vi husker Skogstads forklaringer: Riffbasert klassisk musikk med argentinske rytmer og jazz, selv om en jazzmusiker måtte bruke litt tid på omstille seg etter rytmiske og godt gjemte akkordforbindelser. Han tar ledningen fra begynnelsen (erstatter bandoneon?) og levendegjør kraften, viriliteten og skjønnheten med sitt blomstrende klaverspill som få, hvis noen kommer i nærheten.

Strykegruppen gjør en fantastisk jobb som «kompgruppe» og det er presishet og forståelse som må lyttes til når man hører hvilken intuisjon og rytmisk erfaring som ofte overrasker tilhøreren.

Stoffet er nytt og forholdsvis ukjent. Interessant selvsagt, å få denne musikken forklart og snakket om, rytmeskiftninger, hvordan og hvilke akkordsammensetninger som brukes i moderne tango. Det er åpenbart at musikerne kjenner stoffet fra tidligere, men én ting skinner gjennom denne innspillingen: De har ikke kjedet seg mens tangoene virvlet gjennom veggene mens fønvinden til tider gir litt ro i hode og sjel.

Strykegruppen må nevnes nok en gang. Atle Sponberg spiller og improviserer stilriktig, virtuost - og det synes som om han befinner seg seg i et miljø som passer hans improvisasjons lyst og evner aldeles utmerket.

Skaff dere platen, og kast dere ut i musikk som dere aldri glemmer!!!
Husk navn som producer Rannveig Ryen, Jo Ranheim, Kyrre Laastad m.fl. og ikke minst ØRA FONOGRAM!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.