Viagra Boys er klar for store oppgaver

Viagra Boys sender kanskje tankene i retning et potent Pet Shop Boys? Sannheten ligger uendelig langt unna. «Welfare Jazz»? Nei, dette er heller ikke jazz.


Stockholmsekstetten kom sammen i 2015, og debuterte med «Street Worms» i 2018. De spiller hva jeg velger å kalle progressiv rock. Passe slaskete og passe post-punk-aktig. Men hyppig bruk av synth og en tenorsax gjør lydbildet – progressivt.

De feier i gang med «Ain’t Nice»:

Du skjønner at vokalisten Sebastian Murphy har noe å gjøre med en mikrofon i hånda? Han synger aldri pent, men stemmen hans er effektfull. Intet nytt i rockens historie akkurat, men Murhpy er virkelig oppsiktsvekkende god. Han har mye til felles med Helge Gaarder.

De skriver så å si alt sitt materiale sjøl, men gir oss en kostelig cover av John Prines «In Spite of Ourselves». Prine hadde med seg Iris DeMent i denne sjølironiske country-teksten. Viagra Boys har fått med seg Amy Tyler (Amy & The Sniffers) i noe som ligner en karaoke-versjon. Ganske morsomt, syns jeg:

I «Feel Alive» går Sebastian Murhpy selveste Tom Waits i næringa, korrekt kompa av et elendig piano og fløyte som ikke akkurat er Ian Anderson. Men i "To the Country" bruker Viagra Boys sin saksofonist nøyaktig sånn som David Bowie brukte Donny McCaslin i sin avskjed.

Bra plate!

VIAGRA BOYS
Welfare Boys
Year0001


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bildespesial: Viagra Boys på Øyafestivalen

(12.08.23) Viagra Boys kommer fra Stockholm. Og er alt annet enn et boyband! Potent punk!


Viagra Boys satte Rockefeller på hodet

(31.03.23) Noen ganger er musikk først og fremst - PARTY!


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.