John Prine, 10. oktober 1946 – 7. april 2020
Korona-pandemien har krevd et nytt offer. Sangsmed extraordinaire, visesanger og historieforteller John Prine døde i Nashville 7. april. Han blei 73 år gammel.
Prine overlevde kreft på høyre side av halsen i 1998 og kreft i venstre lunge i 2013. Han måtte utsette en Europaturné i 2019 på grunn av et hjerteatakk, men kom sterkt tilbake med en strålende konsert i Oslo Konserthus 9. februar i år. Den skulle bli hans siste her til lands.
Prine blei født i Maywood i Illinois av foreldre med dype røtter i Kentucky og begynte å spille gitar som fjortenåring, inspirert av sin eldre bror og bestefaren. Sistnevnte hadde spilt med Merle Travis. Etter et par år i postvesenet og et par år i U.S. Army blei han å finne i folk-kretser i Chicago.
Filmkritikeren Robert Ebert skreiv den første anmeldelsen av den da ukjente Prine under tittelen “Singing Mailman Who Delivers a Powerful Message in a Few Words.” Kris Kristofferson hjalp ham til å få spille inn sitt første album, kun bestående av eget materiale, i Memphis i 1971. Hele fem av sangene fra dette albumet, inkludert “Angel From Montgomery” og “Sam Stone” spilte han på konserten i Oslo i februar.
Verken debut-albumet eller de to påfølgende solgte noe særlig, men han var blitt lagt merke til. The Everly Brothers, Bette Midler og Joan Baez spilte inn sangene hans. Seinere blei det mange, mange flere. Her er ei liste over dem: http://www.jpshrine.org/lyrics/prineapps2.htm . Jeg veit ikke om den er komplett. Uansett vil den nok bli stadig lengre.
Mens Prines tre første album blei produsert av Arif Mardin blei den fjerde, “Common Sense”, produsert av Steve Cropper. Med et utall av kjente og respekterte musikere, tok det litt av. Albumet nådde 66.-plass på de amerikanske listene. Prines sjette, “Pink Cadillac”, blei spilt inn hos Sam Phillips i Sun Studos, mens hans åttende, “Aimless Love”, blei produsert sammen med hans gamle venn fra Chicago, Steve Goodman (1948 – 1984). Albumet blei også det første på Prines eget selskap Oh Boy.
Først på slutten av Prines karriere begynte han å komme seg opp på salgslistene. Hans “For Better, or Worse”, et duettalbum med Prine og kvinnelige sangere som Iris DeMent, Lee Ann Womack, Kathy Mattea, Alison Krauss, Susan Tedeschi med flere pluss Prines kone Fiona Prine, nådde 30. plass på albumlista. Albumet kom i 2016, et liknende i 1999 solgte ikke så bra.
Hans siste album, “The Tree of Forgiveness” fra 2018 debuterte på 5. plass på Billboard-lista og nådde andrepassen på Country-, Indie- og Rock-listene og førsteplass på Americana/Folk Albums. Endelig!
Totalt ga John Prine ut atten studioalbum og fire konsertalbum. Han blei nominert til Grammy-priser elleve ganger, ni av nominasjonene for album, de to siste, i 2018, for sangene “Summer’s End” og Knockin’ On Your Screen Door”. Han vant for albumene “The Missing Years” i i 1991 og “Fair & Square” i 2005. I år fikk han en Grammy for Lifetime Achievement.
Prine var hylla og elska som en av USAs største sangsmeder og han går over i historia som en av de aller beste. Se bare hva andre har sagt om ham:
I 2009 fortalte Bob Dylan til Huffington Post at Prine var en av hans favoritt-sangsmeder: "Prine's stuff is pure Proustian existentialism. Midwestern mindtrips to the nth degree. And he writes beautiful songs. I remember when Kris Kristofferson first brought him on the scene. 'Sam Stone' featuring the wonderfully evocative line: 'There’s a hole in daddy's arm where all the money goes, and Jesus Christ died for nothing I suppose.' All that stuff about 'Sam Stone', the soldier junkie daddy, and 'Donald and Lydia', where people make love from ten miles away. Nobody but Prine could write like that."
Johnny Cash skreiv i sin biografi “Cash”: "I don't listen to music much at the farm, unless I'm going into songwriting mode and looking for inspiration. Then I'll put on something by the writers I've admired and used for years — Rodney Crowell, John Prine, Guy Clark, and the late Steve Goodman are my Big Four ..."
Roger Waters svarte Word Magazine i 2008 på spørsmål om Pink Floyds påvirkning på nyere britiske band som Radiohead: "I don't really listen to Radiohead. I listened to the albums and they just didn't move me in the way, say, John Prine does. His is just extraordinarily eloquent music — and he lives on that plane with Neil Young and Lennon."
John Prines musikk vil leve lenge.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil
(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.