AC/DC redder jula for rock ‘n’ roll-fansen
Det sies gjerne at Keith Richards er det eneste levende vesenet på planeten som kommer til å overleve en atomkrig – han, pluss kakerlakkene. Angus Young er i ferd med å spille seg inn i den samme divisjonen.
De debuterte så tidlig som i 1975, men slo for alvor gjennom med «Highway to Hell» (1979) og «Back in Black» (1980). Vi snakker klassikere som kommer med på all verdens «tidenes album»-lister – og sånn kommer det til å forbli i overskuelig framtid.
Hva var det med AC/DC? Gjennombruddet kom 10 år etter at Black Sabbath ga ut «Paranoid» og Led Zeppelin samtidig leverte «Whole Lotta Love». Så hva gjorde tungrockerne fra Australia annerledes enn Jimmy Page/Robert Plant og Ozzy Osbourne/Toni Iommi?
De tok’n lenger ut, kort og godt. Mindre bluesbasert enn Led Zeppelin, mer hard core metal enn Sabbath. Bon Scott (1946-1980) sang fletta av Ozzy. Det samme gjorde Scotts arvtager, Brian Johnson – frontfigur helt fra «Back in Black». Men NB! Scott og Johnson tok først og fremst vokalprestasjonene i en helt ny retning. Nå var det for alvor slutt på å synge «pent».
«Frontfigur» er forresten smått upresist formulert. I så godt som alle band er vokalisten frontfigur. AC/DC er unntaket. Det er vanskelig å ta oppmerksomheten fra Angus Young! Riffets herre og mester; også her har han et og annet til felles med Keith Richards.
Alle andre band hadde gått i oppløsning hvis de hadde måttet leve med traumene AC/DC har vært tvunget til å leve med de siste åra. Rytmegitaristen Malcolm Young hadde for lengst slutta i bandet da han i 2017 døde av alderdomssvikt; trommeslager Phil Rudd var ute fordi han var sikta for narkosmugling og drapstrusler; bassisten Cliff Williams likte seg etter sigende så dårlig i bandet etter Malcolm Youngs dødsfall at han valgte pensjon.
Oppå det hele Brian Johnson fått så mye trøbbel med hørselen at han måtte si takk for seg. Men Angus holdt det gående – nå med Axl Rose fra Guns ‘n Roses som vokalist. Snakk om stayerevne!
Innhoppet til Axl Rose er illustrerende for det musikalske segmentet AC/DC befinner seg i. Axl Rose er en flink vokalist, men er mye mer «hårspray»-vokalist enn den retninga vokalistene i AC/DC pekte ut - som vel må sies å ha vært en forløper for utviklinga av dødsvokalen i Venom og Mayhem? (Tips: NRKs serie om black metal i Norge – «Helvete» - er bra!)
Der AC/DC i sin tid var ekstreme, framstår de i dag som et ganske streit rockeband. Stilmessig har de stått på stedet hvil; det er de musikalske omgivelsene som har forandra seg., og du skjønner hva jeg mener. Fabelaktige «Rejection» ligger kanskje nærmere The Black Crowes enn den moderne metal-gjengen. Sjekk Confess, og du skjønner hva jeg mener. «Wild Reputation» kunne like gjerne vært en Jagger/Richards-komposisjon. Who cares?
Steve Young, nevøen til brødrene brothers, har tatt Malcolms rolle som rytmegitarist. Phil Rudd og Cliff Williams er tilbake i kompet – og Brian Johnsen er friskmeldt! Og om han hører dårlig, så synger han minst like bra som han gjorde i sine glansdager!
Det er egentlig ikke så mye mer å si. Det er bare å sette på åpningskuttet «Realize», så er det gjort. Under streng regi av produsent Brendan O’Brian (Springsteen, Audioslave, Aerosmith, Rage Against the Machine, Soundgarden, Pearl Jam) leverer AC/DC et album som setter etterlengta fyr på denne merkelige høsten.
AC/DC
Power Up
Sony Music
Del på Facebook | Del på Bluesky