Teknisk perfekt progrock fra Taskaha

Taskaha fra Oslo ble startet opp i 2014 av fem førsteklasses musikere. Felles for medlemmene er at de alle har erfaring fra proffe band. Med fartstid fra blant andre Gentle Knife og Rockelegionærene er selvsagt forventningene til Taskaha svært høye.


For fire år siden tok kvintetten sine første skritt inn i Lionheart Studio. Plateinnspillingen foregikk i hjembyen og ble faktisk produsert av bandets gitarist, Stian Dahl. Allmenheten fikk derimot ikke høre så mye som en strofe av låtmaterialet før i år. Det var likevel verdt ventetiden.

Tidlig i august ble albumets forhåndslytt sluppet, den nesten ni minutter lange «Mind Date». Selv om sjangeren favner mange stilarter, er det sjeldent å høre funk og reggae fra en progrock-band. En utradisjonell komposisjon som viser hvor grenseløse Taskaha ønsker å være.

Senere samme måned utga de sitt selvtitulerte debutalbum. Foruten åpningssporet, den nevnte «Mind Date», kan bandet videre by på en hel time med spennende og ikke minst velspilt musikk. Neste låt ut er den stemningsfylte «Distressed». En melodi som står i stor kontrast med resten av albumet.

Platen preges ofte av tungrockens tyngde. Riffene fra gitaristene Stian Dahl og Simen Hanssen er like kraftige som slagene til trommis Ole Martin Svendsen. Det er særlig spor som «Reframe!» og «Invisible» der bandets medlemmer, alle som en, får utfolde seg til sitt ytterste.

Det hender ofte at denne type musikk ender opp som pompøs og masete. For det fort gjort å rote seg bort i endeløse gitarsoloer og avanserte taktskifter. For mye av det gode blir som regel i det meste laget. Men disse gutta vet hva de driver med og unngår unødige overskridelser.

Og ennå har vi ikke fått høre albumets aller beste låt. Den har de selvsagt spart til slutt. «The Climb» gir deg tretten minutter med konstant hakeslepp! Den norske prog-høsten er herved erklært for åpnet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.